da Orfeus snudde seg tapte vi alle
under uværet fikk jeg det for meg at alt var organisert i evig ugjennomtrengelige strukturer,
som serier av bølger mot stranden, en hivende pustende drone, som suset i trekronene,
klangen fra kongler som treffer blikktaket
jeg vet jeg tenker i mønstre, men slik har det nå en gang blitt i det 21. århundret,
for da konturene av Eurydike ble hvisket ut var det slutt på pludringen, noe du må ta ansvar for,
du som levde i sannhet – jeg i en metafysisk ordnet verden, hvor kunsten er rein kolportasjon
hvor det ble gjort plass til strukturalismen og den voldsomme dekonstruksjonen, språk som sirkler
omkring det usanne i redsel for å sette momentum, for å nærme seg døden som et siste absolutt
en mørk sosial materie, som ikke lar seg utfordre, som ikke lar seg sprenge fra innsiden,
må vi derfor tilgi våre foreldre? jeg mangler i hvert fall noe, og har behov for tilgivelse,
et orienteringspunkt, for jeg kan ikke, ikke for harde livet, la tapet bli momentum
for en struktur som ikke forgrener seg er ikke mye verdt og derfor må jeg gå systematisk frem,
vitende om at hvis jeg skal lykkes er det nødvendig å skjule mine svakheter og fremme min uvilje,
ikke mot min far, men mot den som hevder hans urett