ROSENHAVE
Det innerste rommet, hører du, hører du, det innerste rommet, hvor det klinger, brune forheng lodne lamper langstrakte divaner, fløyel på fløyel, eller en glohet smeltehytte, der eldgammelt svart verktøy vendes i lys tykt som gul honning som får hendene til å gløde når jeg drikker det. Hører du lignelsene mine? Hører du dem? Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør. Det som falt iblant torner. La de ben fryde seg som du har sønderknust. Hvor var jeg. Fortellingen går inn i seg selv hvis jeg glir til side og lar den, hører du, hører du hvordan den skjener ut, hvordan den snur seg vekk og speiler seg i bordplaten, hvordan den ikke fullt så selvhøytidelig tar sin hatt og legger seg på ryggen, hatten på magen, den store, svarte hatten på magen og ser dovent på meg, på deg. Var det noe mer, sier den. Var det noe mer? Ja det var masse mer, sier jeg febrilsk, hvite ark flyter på det mørkebrune gulvet. Mye mer. Har du tenkt å sovne nå? spør jeg. Bare hvis du ikke har et jævlig godt spørsmål, sier den. Jeg tier, jeg tier, jeg tier, jeg tier,