LOVET
Spør Svein (Jarvoll) han som har sett en omfavnelse før den ble til. Han som vet hva pust er. Svein Jarvoll som en garantist for at også i mitt barndomshjem fantes det fødsler. En sannhet. Min sannhet. Et skjellsord eller en nådebetegnelse. Alle diskurser er sanne, sier min venn, han har studert Focault og vet hva galskap er. Jeg gaper høyere enn månen og viser ham drøvel og tungebak i ett. Var han ikke svaksynt kunne han bli kvalm. Rødt. Rosa. Jeg trodde ikke det var en rosa flekk på meg. Jeg trodde ingenting rosa kunne ha noe som helst med meg å gjøre. Hans sannhet ble født. Jeg leser det igjen og det står ikke der. Jeg husker i fransktimene, forklaringen av verbets aspekter. Den stranden der vinden suste og bølgene slo. Imperfektivt. Imperfektivt. Så kom det.. Fredag, tenker jeg. Så kom Fredag. Eller mørkt og stormfullt tenker jeg, det høres mørkt ut først og stormfullt etterpå. For den setningen blir aldri fullført, den med hvem som kom (eller hva som inntraff). Snoopie klarte det ikke han heller. Kom ikke lenger enn til det imperfektive. Det var. Det var. Det var. Det var. Så kom. Så inntraff.