JEG
Flysikkerheten ville være underutviklet hvis ikke en åtteårig jente kunne si til seg selv en ubevoktet sensommerkveld at hun kunne fly. Flysikkerheten hennes der hun kaster seg framover, trekker knærne oppunder seg og flyr med vinden, flere meter av gangen. Sterkere er ingen. Sterkere er ingen enn den som flyr over bakken, enn den som ser et blått og hvitt dukkehus på skrivebordet før morgenen gryr. Mors stemme eller bare lyder fra vaskekjelleren, vanntanker og tvangstanker fyller hele rommet. En rund linje oppunder taket? Nei, mors lyder derfra og en bønn er mulig. En bønn om dagen er mulig men ikke om blåhvite luftslott i tre etasjer med vennlige karmer. Bønner finnes ikke utenfor blikkonsentrasjonen. Bønner finnes bare om stemme bare om jenta mi det holder lenge (en stund), en arm nesten sover og hun omfavner den og den er milevid den er stor og brun og rund og barnet tenker er det mulig å være så stor at man fyller en hel slik arm. Mammamakten ligger i dette, i den fysiske utbredelsen, i den fastsatte huden.