Skulpturen

Det ligger et lik i fryseren min. En hårløs mannskropp på 1,85. Det er ingen som vet at han ligger der. Ingen som så at jeg gravde ham opp bare noen timer etter begravelsen, tok ham med meg hjem, kledde av ham, hyllet ham inn i plastfolie og gjemte ham under pakker med kjøtt, fisk, is og grønnsaker. Når vennene mine eller familien kommer på besøk, sitter vi rundt kjøkkenbordet og snakker sammen, bare en halv meter unna. De merker ikke noe. Selv ikke de som kjente ham merker at han ligger der. Det er bare jeg som vet at de steller en tom gravplass.

Hver ettermiddag løfter jeg ham opp av fryseren, lemper ham over skulderen og bærer ham med meg ned i kjelleren, hvor jeg stiller ham opp på forhøyningen midt på gulvet. Jeg tar på meg et hvitt forkle med røde hjertebroderinger og små lommer som jeg selv har sydd på, jeg klipper opp plastfolien, henter vinkelsliperen, meiselen og hammeren på arbeidsbenken og stiller meg opp foran ham. Han fremstår mer og mer som en slags krysning mellom forskjellige stilarter. En blanding av klassisisme, barokk og naturalisme, med absurde, ekspresjonistiske og surrealistiske innslag. Jeg har boret vekk nesen og det ene øret, laget smilemunn og poser under øynene. Jeg har slipt penisen stiv og jeg har forent brystvortene over hønsebrystet. Har hogget ut kviser og store byller over kjeven, tettet igjen navlen og kappet av testiklene, fjernet huden og kjøttlaget over beina og meislet og slipt lårbeina, leggbeina og skinnbeina til de var så tynne som pianotråder. Føttene har jeg sagd av ved toppen av hælbeinet og byttet ut med to treklosser. Jeg er fremdeles usikker på om jeg skal la dem være eller om jeg skal erstatte dem med noe annet.

Ettersom huden og kjøttet myknes fort opp i romtemperatur, må jeg hogge, slipe og skjære i et høyt tempo for ikke å ødelegge utskjæringene mine. Jeg har regnet ut at jeg har tre og en halv time på meg fra jeg tar ham opp av fryseren til jeg må avslutte arbeidet. Går det ut over denne tiden, kan det hende at huden og kjøttet blir slapt og bløtt og at det utvider seg, slik at jeg må forandre på det meste av det jeg har gjort tidligere. Likevel forhaster jeg meg ikke. Jeg har arbeidet med skulpturen nokså lenge nå, og jeg vet at det jeg holder på med er så godt og så originalt at bare et lite feilskjær kan føre til at mye av mystikken og dybden i det blir borte. Selv om jeg mange ganger kan ha lyst til å legge fra meg verktøyet og si meg ferdig, er det selve arbeidet og ideen om den ferdigstilte skulpturen som driver meg. At den vil bli noe stort. Noe som vil bli husket lenge etter at jeg er borte.

For å komme i den rette stemningen spiller jeg barnesanger mens jeg arbeider. Livlige og triste barnesanger, viser med moral og bekymringløse regler, alt fra gamle klassikere til nye utgivelser. Denne gangen setter jeg på en samle-cd med tradisjonelle viser og folkeeventyr, jeg plasserer meiselen mot bakhodet og slår forsiktig på skaftet med hammeren. Små flak og klumper med kjøtt faller ned og blir liggende på håndbaken og mellom fingrene mine, samtidig som eggen trenger inn under huden og over skallebeinet, smygende, rykkvis. Jeg strekker meg opp på tå, lener skaftet på meiselen mot venstre og slår tre ganger, før jeg tar vekk meiseleggen og blåser inn i hullet, like over nakken. Selv om det flere steder er dekket av hudflak og størknet blod, kan jeg likevel se helt inn til brusken og det svarte kjøttet som har vokst seg fast i hodeskallen. Jeg setter meg på kne og legger meiselen og hammeren fra meg, tar opp vinkelsliperen og skrur den på, reiser meg og presser den inn i hullet. Trykker og beveger den mot høyre og venstre, glatter ut skallebeinet og gjør det blankt og fint. Gjør overgangen mellom huden, kjøttet og blodet til det nakne beinet så mykt og naturlig som mulig, som om det er et selvskrevent rasetrekk, og som om det er utenkelig at det ikke skulle være der. Jeg ser at hullet trekker seg til sidene, gaper og utvider seg. Og jo mer jeg ser på det, jo mer synes jeg det ligner en munn. En åpen kjeft med hareskår og sammenbitte tenner. Et ondskapsfullt grin. En demonkjeft i nakken.

Jeg skrur av vinkelsliperen og går noen skritt bakover. Jeg ser på bakhodet til skulpturen, vurderer, går rundt den og kikker på ansiktet, brystet, mens jeg prøver å forestille meg at den er levende og at den ikke vet om munnen i bakhodet. Den smiler imøtekommende til alle den ser, og den kan ikke skjønne hvorfor de trekker seg unna, hvorfor noen blir redde mens andre skuler bort på den som om den er djevelen i egen, høye person. Med de beste intensjoner er den likevel alene i en verden full av mennesker.

Jeg blir inspirert av tanken. Plasserer meiseleggen i hullet, mot skallebeinet, og hogger ut syv vertikale linjer og én horisontal, som blir til seksten gråfargede tenner. Deretter sliper jeg dem og gjør dem skarpe og hvite. For at grinet ikke skal virke for påtatt og falskt, lager jeg også noen ujevnheter her og der i underbittet, noen små og hakkete avskallinger, samtidig som jeg meisler ut et par mørke flekker som skal forestille tannstein og amalgamplomber. Da jeg er ferdig med utskjæringene, drar jeg krakken over gulvet og bort til skulpturen, setter meg ned og tenner en sigarett.

Jeg ser for meg utstillingen. De røde veggene i bakgrunnen, de persiske teppemattene på gulvet og blomstergardinene i vinduene. Alt som fremhever arbeidet mitt, får frem nyansene og detaljene som kanskje ikke er så synlige ved første øyekast. Vinglassene og karaflene på et hesteskoformet langbord ved inngangen. Bystene og miniatyrfigurene som flokker seg rundt skulpturen, som små barn rundt en skolelærer. Jeg kan allerede se for meg hvordan publikum står foran skulpturen og måper, studerer den. De kommer bort til meg, tar meg i hånden og forteller meg hvor originalt og ubeskrivelig godt arbeidet mitt er. Stort, sier de. Evig. Journalister, professorer og kunstnere analyserer kunstverket mens de peker bort på skulpturen som rager høyt over alle, både skremmende og fascinerende på én og samme gang. Spotlysene i taket. Ansiktene. Øynene. Jeg stumper sigaretten på gulvet, reiser meg og plasserer vinkelsliperen mot hareskåret i bakhodet til skulpturen. Fra høytalerne borte i hjørnet hører jeg at reven rasker over isen.

Det var et stort bilde av ham på forsiden. Jeg brettet avisen ut over kjøkkenbordet og så ned på det selvsikre smilet. De opplagte øynene. Kroppen som strålte av sunnhet og lykke. Han stod oppstilt ved siden av en av marmorskulpturene sine, og hadde lagt ene armen rundt skulderen på den mens den andre armen hang og dinglet ned langs hoften hans. Han hadde på seg en beige kjortel og et par brune skinnsandaler, håret var gredd bakover og samlet i en hestehale. Rundt halsen hadde han festet noen eksotiske kjeder og talismaner av bronse og fargerike steiner. Skjegget var trimmet for anledningen, og de tykke og motbydelige hudormene i kinnene kunne ikke sees på grunn av en lett skygge som falt over ansiktet hans.

Fotografen hadde tydeligvis latt seg imponere av objektet sitt. Bildet var tatt nedenfra og opp, slik at kunstneren fremstod som en uimotståelig kjempe ved siden av skulpturen sin, en mystisk gigant man ikke kunne la være å bli fascinert av. Det var som en forestilling hvor motivet ble fremstilt så godt det lot seg gjøre. Et lystspill med en sympatisk og fremgangsrik hovedrolleinnehaver.

Jeg bladde opp og leste artikkelen.

… Intelligent, stod det. Kunstneren har klart å få frem essensene ved menneskelivet. Han har fanget det universelle og det evige med sine troverdige, levende uthogginger. Utstillingen speiler temaer som død og fødsel, lidelser, sorg og glede. Man kan ikke annet enn å bli mektig imponert over skulpturene til Steinar Aasvik.

Da jeg hadde lest ferdig artikkelen, brettet jeg sammen avisen og skjøv den fra meg. Det var tidlig om morgenen og fremdeles mørkt. Jeg drakk opp den lille kaffeskvetten som var igjen og lente meg tilbake, la armene i kors og stirret i veggen. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke på det, men jeg husker at jeg plutselig så for meg den første gangen jeg møtte ham. Jeg hadde akkurat flyttet inn , da jeg fikk høre av den nye naboen at det også bodde en annen kunstner her, oppe i åsen på den andre siden av motorveien. Han het Steinar Aasvik og var visstnok noen få år yngre enn meg. Han hadde studert kunsthistorie i Roma, vært elev ved Statens kunstakademi og hatt flere suksessrike foredragsserier ved UiO. Arbeidene hans bestod hovedsakelig av marmorskulpturer og modelleringer i gips og leire, og jeg fikk fort erfare at folket i bygda så opp til Steinar Aasvik og respekterte det han gjorde. Hver gang han stilte ut, strømmet de til galleriet på kommunehuset, de skrev artikler og leserinnlegg om ham i lokalavisen, og de diskuterte verkene hans på puben og kafeen. Da det skulle reises en bronsestatue på plassen foran kommunehuset, ble det, i følge denne naboen min, enstemmig vedtatt at statuen skulle være en skulptur av Steinar Aasvik.

Siden jeg på den tiden jobbet med miniatyrfigurer av gisp og leire, syntes jeg det kunne være interessant å få se marmorbystene hans. Se om det var noe i det. Noe av kvalitet. Jeg oppsøkte ham ikke for å lære, jeg banket på døren til atelieret hans av ren nysgjerrighet.

Med det samme jeg hadde presentert meg og fortalt ham hvorfor jeg besøkte ham, smilte han og sa at han visste jeg ville komme. Før eller siden kommer de alle sammen, sa han og slapp meg inn i atelieret sitt.

Steinar Aasvik tok seg god tid til å vise meg rundt. Han la ut om prosjektet sitt mens han pekte på de forskjellige marmorbystene som stod på en benk midt i rommet. Løftet dem og holdt dem opp foran meg. Han fortalte meg at han lenge hadde håpet det ville flytte en som meg hit til bygda. En han kunne dele erfaringer og ideer med, sa han. En sjelefrende. Da jeg svarte at en virkelig stor kunstner holder kunsten sin skjult mens han jobber med den, lo han bare og sa at det var akkurat slik han også hadde tenkt før han forstod viktigheten av å diskutere og dele tankene sine med likesinnede. Først da oppstår kunsten i sin sanne form, sa han og klappet meg kameratslig på skulderen.

Dette var første gang jeg møtte Steinar Aasvik. Jeg husker klart og tydelig at jeg hatet ham allerede fra første stund. Den belærende tonen, kjortelen og sandalene, det lange håret og de påtatte kjedene og amulettene rundt halsen hans. Jeg hatet de feige og intetsigende bystene og skulpturene, kunne ikke fordra den populistiske og folkelige stilen. Jeg hatet øynene og hendene hans, det rødbrune skjegget og lukten av etterbarberingsvannet som alltid lå som en usynlig glorie rundt ham. Men mest av alt hatet jeg nok tanken på at han var der, bare var der, på den andre siden av motorveien, oppe i åsen et sted, med meiselen og hammeren og vinkelsliperen og gipsen og leiren og marmorsteinene.

Noen år seinere fikk Steinar Aasvik sitt nasjonale gjennombrudd med en separatutstilling han holdt i kommunehuset her i bygda. Utstillingen bestod av ti marmorskulpturer og tok for seg temaer omkring fødsel og død. På inngangsdøren hadde han hengt opp en plakat der det stod ”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. (Johannes’ evangelium 12, 24).”

Jeg vet ikke hvordan ryktet om separatutstillingen hans klarte å spre seg så raskt og så langt som det gjorde, men bare noen dager etter den offisielle åpningen kom både journalister, professorer og kunstnere fra fjern og nær for å oppleve marmorskulpturene til Steinar Aasvik. Hele bygda ble liksom forvandlet i denne perioden. Hotell- og restaurantnæringen tok seg kraftig opp, puben, kafeen og butikkene gikk med solide overskudd, og det var liv i gatene til langt utpå natten. Hvor enn man gikk støtte man som regel på en kjendis eller noen fra kultureliten. Ingen var lenger i tvil om at det var Steinar Aasvik som var bygdas store sønn.

Det er godt det finnes sånne som ham, sa folk.

Også denne gangen ble nysgjerrigheten min for stor. Etter en drøy uke følte jeg at jeg ikke kunne utsette det lenger, jeg måtte ned på kommunehuset for å se hva alt oppstyret egentlig dreide seg om.

Jeg tok på meg og gikk ned til kommunehuset, hvor jeg ble møtt av et vepsebol av fremmede ansikter med det samme jeg kom inn døren. De konverserte og nippet til vinglassene sine, kikket på marmorskulpturene som stod oppstilt langs veggene, nikket og satte opp tankefulle ansiktsminer. Det var som om all den bondske råskapen som tidligere hadde omgitt meg plutselig var forvandlet til kultivert arroganse, en mølje av hoverende selvgodhet. Det var et sørgelig syn. Jeg ble stående en stund ved inngangsdøren og se på menneskene og skulpturene, og jo mer jeg så, jo verre syntes jeg det var. Hadde det bare vært noe av kvalitet de stod og svelget rått, så kunne jeg kanskje forstått dem. Men denne utstillingen var som hentet fra nederste hylle. Stiv og tannløs fra ende til annen. Ikke noe annet enn noen kropper hogget ut i hvit stein. Tilfeldig plassert ved siden av hverandre, som om kunstneren håpet de ville utgjøre en helhet og en dyptloddende mening. Selv gikk han rundt blant publikum og mottok hyllesten. Smilte til alle han møtte, la hånden på skulderen deres og blunket, spøkte og lo. For å unngå blikket hans, satte jeg meg på huk og kikket bort på en skulptur av en naken kvinne som bøyde hodet over den store, runde magen sin mens hun lot til å bære alle verdens lidelser på skuldrene sine.

For en patos! hørte jeg noen si.

Anagnorisis, gjenkjennelsens øyeblikk, sa andre.

For noe vrøvl, tenkte jeg.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble sittende og se på det ubrukelige kunstverket, men da jeg følte jeg hadde fått nok og var på vei ut døren, var det noen som grep tak i skulderen min. Jeg snudde meg og så rett inn i ansiktet til Steinar Aasvik.

Nå, hva synes du? sa han.

Bra, svarte jeg.

Du har virkelig fått frem essensene ved menneskelivet.

Steinar Aasvik la hodet bakover og lo, samtidig som han strakk begge armene ut til siden. Det klirret i kjedene og talismanene. Adamseplet dirret i halsgropen.

I det samme han sluttet å le, kom det et alvor over ansiktet hans. Han kremtet, strøk hånden gjennom håret og sa:

Ja, men det har vært hardt. Knallhardt arbeid. Man kommer ingen vei så lenge man ikke jobber hardt nok for det.

Sant nok, sa jeg.

Legger hele sjelen sin i arbeidet, sa han.

Ja, sa jeg.

Nettopp sjelen. Kroppens ubestridte drivkraft. Katalysatoren. Kongen over organene.

Kongen, ja, sa jeg.

Med viljen og kongen på laget er jeg sikker på at også du vil klare det en gang. Men du må ikke gi opp. Lov meg at du aldri gir opp. Belønningen vil komme, det er jeg sikker på. Bare du ikke gir opp. Bare du jobber hardt nok for det så vil det være du som står her neste gang, og ikke jeg.

Takk skal du ha, sa jeg og tok ham i hånden, snudde meg og gikk ut av døren.

Det er kanskje unødvendig å si at alt dette var et slag i ansiktet. Nok et eksempel på at man dyrket det talentløse og det visjonsløse. Men hadde det ikke vært for utstillingen og suksessen til Steinar Aasvik, så hadde jeg heller kanskje aldri kommet opp med ideen om den nye skulpturen min.

Da jeg kom hjem etter å ha besøkt separatutstillingen, kjente jeg en sterk uro. En uro som bare lot seg temme ved at jeg gikk ned i kjelleren og begynte å arbeide. Jeg skrudde på vinkelsliperen og dro den sakte over en av bystene, slipte den gråhvite steinen jevn og blank mens tankene herjet. Jeg samlet opp alt hatet mitt og alle motforestillingene mine og lot det få utløp i det kreative. Presset vinkelbladet mot marmoren, svingte den rundt og rundt, frem og tilbake, i perfekt samsvar med linjene i ansiktet og formasjonene på håret. Og samtidig som jeg slipte, kom ideen til meg, som om den startet langt borte et sted og ble klarere og klarere for hver svingning jeg gjorde med armen. Fikk substans og innhold. Mening. Jeg satte meg på krakken foran arbeidsbenken og begynte å tegne og skrive. Det var noe helt utenom det vanlige, dette her. Ikke som andre ideer og prosjekter jeg hadde jobbet med tidligere. Dette var det store, tenkte jeg. Det som ville gjøre at jeg ble husket, som ville få meg til å leve lenge etter at jeg var død. Det var dette jeg hadde lett etter. Det var dette som var det evige kunstverket.

At utstillingen til Steinar Aasvik hadde inspirert meg, virker kanskje som en selvmotsigelse, siden skulpturene hans og han som kunstner stod for alt det jeg hatet og foraktet. Men i og med at intensjonene mine gikk langt utover det å kopiere og ta til meg tematikken i utstillingen hans, ble ikke dette noe problem for meg. Jeg så det heller som en videreføring, en naturlig del av evolusjonen. I stedet for å bruke dødt materiale i skaperarbeidet mitt, ville jeg bruke et dødt menneske. Bruke huden, kjøttet og beinmargen. Virkelig vise at et hvetekorn må dø for å bære rik frukt.

Når jeg står foran skulpturen og betrakter den, kan jeg fremdeles kjenne hvilken sinnsstemning jeg befant meg i under arbeidet. Føle inspirasjonen, uroen eller ubehaget, alt ettersom hva det var som drev meg den dagen de nye egenskapene ble til. Ta forsiringene over hodeskallen, for eksempel. Mønstrene som strekker seg fra pannebeinet og over issen, helt ned til munnen i bakhodet. Disse mønstrene var de aller første jeg lagde. Jeg satte på Folk og røvere i Kardemomme by, tok frem meiselen og hammeren, klatret opp på toppen av en gardintrapp og begynte å hogge og banke mot hodeskallen hans. Først hogg jeg forsiktig og prøvende, så hogg jeg hardere og mer selvsikkert etter hvert som jeg fant rytmen i arbeidet. Jeg så at atskilte kunstverk ble hogget ut over kraniet. Border og søyler, linjer og triangler. Små mennesker som bar på sin egen historie, sitt eget liv. Det var som om alt gikk av seg selv, som om meiseleggen løp over musklene og knoklene uten at jeg behøvde å styre den. Vinkelsliperen pillet av blodflak og kjøttstykker som om den aldri hadde gjort annet. Hudskorpen delte seg under det spisse stålet og manifesterte de mest utrolige bilder og mønstre. Da jeg etter hvert kjente at huden hans ble mykere og vanskeligere å jobbe med, avsluttet jeg arbeidet og pakket ham inn i plastfolie.

Alt rundt meg er som visket vekk når jeg arbeider. Kjelleren rives i filler og erstattes med et tomrom uten holdepunkter, uten utstrekning. Når skulpturen ligger gjemti fryseren, tenker jeg på den og prøver å bli enig med meg selv om hva jeg skal hogge ut neste gang jeg tar den opp. Uansett hva jeg gjør, vil liket være ugjenkjennelig når jeg stiller det ut. Det er ingen her i bygda som vil forestille seg at det er en de kjenner.

Dagen etter at jeg har hogget ut munnen i bakhodet, oppdager jeg noe merkelig ved kunstverket mitt. Jeg har akkurat klippet opp plastfolien og satt på en cd, da jeg får øye på en mørk nyanse som dekker deler av kroppen. En svak, bare så vidt synlig skygge. Det kan ligne et lag av tynne, svarte hår som har vokst opp av det stivfrosne skinnet. Hår som strekker hals bare en millimeter over hudskorpen. Jeg legger fra meg saksen, går helt inntil skulpturen og kjenner på det. Jo, det kjennes ut som hår. Små stumper som biter meg når jeg tar på dem. Jeg stryker skulpturen over hønsebrystet, lar fingertuppene gli over huden. Det er hår, tenker jeg. Det kan ikke være noe annet enn hår. Jeg forsøker å nappe ut noen tuster, men de er for korte til at jeg får et ordentlig tak på dem. Jeg går noen skritt bakover og gransker skulpturen, fra hodeskallen og helt ned til treklossene. Musikken danser lett og freidig mot meg og fyller rommet med glade toner. Bystene, som strekker seg over flere hyllemeter, ser ut som om de kommer rett fra giljotinen, med åpne gap og oppsperrede, blodskutte øyne. Jeg blir stående og se meg rundt, på veggene, taket, plankene jeg har spikret foran vinduet og avskallingene i betongen på gulvet. Skulpturen står bare noen meter fra meg, lent mot høyre med hodet så vidt bøyd forover. Det kribler inne i meg. Det er som om hjertet mister rytmen og begynner å galoppere. Jeg forestiller meg at hårene sprer seg over skulpturen, at veksten utvikler seg, akkurat som jeg utvikler den med meiselen, hammeren og vinkelsliperen. Kanskje vil livet som får hårene til å vokse etter hvert smitte over på andre organer, tenker jeg, slik at den vil kunne klare å bevege seg, ja, kanskje til og med snakke. Jeg ser for meg smilemunnen som trekker seg sammen og åpner seg, fluebeina som stabber over betonggulvet på tunge treklosser, armene som strekker seg ut til siden og opp mot taket, øynene som kikker på meg, hønsebrystet som hever og senker seg og hodet som nikker og vrir seg sakte rundt. Jeg tar opp vinkelsliperen og begynner å slipe vekk hårstubbene.

Denne gangen gjør jeg ingen nye utskjæringer. Jeg gjør bare dette ene – å fjerne hårene der de har vokst opp. Jeg gjør det ikke bare av estetiske og kunstneriske grunner, men mest for å se om hårene vil vokse ut igjen. Om de har liv i seg. Når jeg neste gang henter opp skulpturen, vil jeg få vite om denne hårveksten viser seg å være en tilfeldighet eller ei.

I løpet av natten har jeg mange ganger hatt lyst til å åpne lokket på fryseren for å smugtitte. Jeg har ligget våken mesteparten av tiden, og de få gangene jeg endelig klarte å slappe av og sovne, drømte jeg bare om at skulpturen var dekket av lange, sorte hår og at den stod over meg med hendene om halsen min. Bare én eneste gang stod jeg opp, gikk ut på kjøkkenet og åpnet lokket. Men jeg så ingenting. Kjente bare kulden som slo meg i ansiktet. Frostrøyken. Jeg lukket fryseren og la meg tilbake i sengen, pakket meg inn i dynen og drømte videre.

Da det endelig er blitt morgen skynder jeg meg ut på kjøkkenet og bort til fryseren. Jeg føler meg som et barn på julaften. Hiver meg over pakkene med kjøtt, fisk, is og grønnsaker, graver hendene ned i matutvalget og haler frem skulpturen. Jeg legger den over skulderen, går ned kjellertrappen, binder den fast til pålen og klipper opp plastfolien. Mens saksenebbet glefser over den stive plasten, kjenner jeg at jeg skjelver på hendene og at pusten min går hurtigere enn ellers. Jeg river og sliter i plastfolien, kaster den til side. Så stiller jeg meg opp ansikt til ansikt med skulpturen, studerer det smilende fjeset, hønsebrystet, armene og penisen, før jeg runder skulderen og hoften og fortsetter inspeksjonen på baksiden.

Jeg blir ikke skuffet. Faktisk overgår det all forventning. Ikke bare har hårene vokst ut igjen, men hårveksten er dessuten kraftigere enn i går. Mer konsentrert. Særlig over kjeven og underarmene, der de sorte stumpene står tett i tett opp av porene i huden. Jeg stryker fingertuppene over hårene og smiler. Mykere også, sier jeg til meg selv. Nesten som ull. Jeg går bort til arbeidsbenken, binder på meg forkleet, setter på en cd og tar med meg vinkelsliperen, meiselen og hammeren bort til skulpturen. Musikken rister i veggene. Humper humpetitten mens lyset fra taklampen blinker. Jeg setter meiseleggen mot adamseplet, stirrer på skaftet som jeg holder mellom fingrene og løfter hammeren.

Mens jeg står foran skulpturen og kiler meiseleggen inn i halsmusklene, tenker jeg på utstillingen og på folkemengden som trenger seg sammen rundt meg og skulpturen min. Jeg forestiller meg ansiktet til Steinar Aasvik og hvordan han står midt i lokalet og drukner i alle de andre ansiktene. Øynene blir blassere og blassere, blodet forsvinner fra hudoverflaten og trekkene viskes mer og mer ut, helt til han bare er en hvit, liten prikk i en koloni av små og hvite prikker. Jeg ser avisoverskriftene og bildene på forsidene. Prisene og pengesjekkene. Misunnelsen. Æren. Jeg løfter meiselen bort til skjoldbrusken og driver den inn i musklene. Slår på skaftet mens jeg tenker på hvor deilig det vil bli å legge hånden min på skulderen hans, se ham inn i øynene og smile, spørre ham hva han synes og så fortelle ham at nå er det jeg som står her, og ikke ham.

Jeg ser store flenger av hud og kjøtt løsne fra strupehodet og falle ned på gulvet. Stålspissen dreier rundt adamseplet og skreller av det siste kjøttlaget. Hammerhodet hakker mot skaftet og sender små støt igjennom armen min. Vinkelsliperen polerer den ene av de syv halsvirvlene og gjør den rund og mer fremtredende. Til slutt har det dannet seg et helt nytt adamseple over halsgropen. Et som er både større og rundere enn det gamle, og som ganske sikkert vil gi skulpturen en mørk og autoritær stemme hvis det skulle vise seg at den begynner å snakke. Jeg fortsetter ned mot underlivet, dreier vinkelsliperen rundt glanshodet på penisen, omskjærer den og graverer initialene mine på oversiden.

Da klokken blir halv tolv, legger jeg fra meg verktøyet på arbeidsbenken, skrur av cd-spilleren, soper gulvet og pakker skulpturen inn i plastfolie. Jeg tar den under armen og bærer den opp kjellertrappen, legger den tilbake i fryseren, under pakkene med kjøtt, fisk, is og grønnsaker. Etterpå setter jeg meg ved kjøkkenbordet og bretter avisen ut over bordplaten. Det er et stort bilde av ham på forsiden. Jeg tenner en sigarett mens jeg leser at Steinar Aasvik har vært savnet i flere dager. Politiet mener han kan ha vært utsatt for noe kriminelt, står det. Jeg blåser røyken over bordet og lener meg tilbake. Jeg smiler. Strekker armene ut til siden og kikker ut av vinduet.