oppslagstavle
Jeg satt inne på noen sitt kontor og var hengitt til ansiktene opp på oppslagstavlen, med alle sine øyne, som jeg ikke kjente, som jeg ikke visste noe om, jeg syntes å merke at de ikke møtte blikket mitt, at det var noe, bunader, hvit dress, i hagen, foran buskene, finklippede, 17. mai, sikkert, det ser ut som vår, men et tre står der, og skygger, skygger, forhindrer lyset å komme fram, lyset kommer liksom i klumper, i klaser, i oppkastede hauger, og typisk; de har sol på underkroppen, bare ansiktene og torsoen ligger i mørke, dette perforerte mørket, dette samlende ustadige mørket, det ser ut som om de har hatt et uhell, med lysstrålene sine, hjemme på kjøkkenet, eller på soverommene, mens de kledde seg, noe kom ut av skapene eller lyspærene, og deformerte utseendet deres, lysforholdene, sånn ble de seende ut, flekkete. Skyggelagte. Som om noen hadde forsøkt å stryke dem ut.