leilighet
Da jeg kom tilbake til min egen leilighet var det som om jeg ikke kjente den igjen. Jeg låste meg inn og tok av meg skoene der jeg visste at jeg pleide å ta av meg skoene. Jeg følte at jeg tvang mine egne sko på dem som allerede lå der, i skohylla. I stua satte jeg meg i en gammel stol vi hadde arvet. Bildene på veggene hang der jeg forventet at de skulle henge. Bokhyllene så ut som de pleide, jeg tenkte etter, og var sikker, de var akkurat som de pleide. Jeg satt tingene mine fra meg på gulvet, i liten sirkel, foran stolen. Sofaen satt skjevt og så tung ut på andre siden av stua. Det så langt ut bort dit. Jeg ville ikke legge ut på reisen, ikke slik det var nå. Jeg la toalettmappen min uåpnet fra meg, i sirkelen. Jeg var barbeint og hadde åpne sår på føttene etter gnagsår. Det var sommer, og varmt. Jeg tenkte på badeværelset og lurte på om det hadde grodd? Var det blitt mer av det? Vinduene var lukkede, sol på utsiden, som kom inn, i striper. Jeg visste at jeg skulle sove her, her i leiligheten, kanskje jeg kunne gjøre det i stua, i stedet for på soverommet, sove her ute mellom tingene mine, som jeg hadde hatt med meg, på toget, og så videre, båret i hendene og på ryggen, som jeg hadde holdt under oppsikt, hele tiden. Jeg kunne kanskje bruke ryggsekken som pute, tenkte jeg, og legge t-skjorta over beina. Eller hadde jeg med en skjorte, i ryggsekken? Jeg kunne legge den over brystet. Stabler av bøker jeg la fra meg for noen måneder siden lå urørlige utenfor sirkelen. Bokryggene stavet ord underlig fremmede. En tv stod i hjørnet og kunne forvirre meg ytterligere. Fra kjøkkenet freste kjøleskapet. Vi kom ikke overens. Det var min fiende og begynte alltid å frese når jeg satt meg på kjøkkenet for å lese, eller noe. Dessuten var det noe med lyset. Det skapte skygger jeg ikke hadde sett før, her inne. Og var det ikke uvanlig varmt?
Så forsto jeg det: Det var meg som ikke passet, som hadde trengt meg ulovlig inn. Det var leiligheten som ikke kjente igjen meg. Som om jeg bare hadde sett leiligheten på bilder, tidligere, eller fått den nitidig beskrevet, av en jeg stoler på.
Vi måtte bli kjent med hverandre på ny. Det var det eneste jeg kunne gjøre.
Jeg reiste meg fra stolen og introduserte meg, høyt. Jeg sa mitt navn og erklærte meg for leilighetens rettmessige eier. Dette var ikke sant. Jeg leide. Men jeg hadde leid her lenge og hadde skrevet kontrakt. Det var min leilighet så godt som noen andres. Jeg aksepterte ikke at jeg bare skulle kunne kastes ut helt uten videre. På ny erklærte jeg meg for leilighetens rettmessige eier. Den ignorerte meg, eller truet med taushet. Kjøleskapet freste. Det kom rislende små kneppe-lyder fra radiatoren og rørene til og fra den. Selv om det var sommer.
Uten at den sa det høyt, forstod jeg at leiligheten mente jeg hadde vært borte for lenge. Jeg var blitt fremmed for den, mente den, det var gjensidig glemsel, og alle tingene mine sverget på at de ikke kjente meg, at de ikke hadde sett meg før, usle thomaser som de var.
På flere vis hadde de rett, selvsagt. Jeg merket det. Fargene, for eksempel, var lyssatt annerledes, og forhindret. Tanken på å flytte på ting virket avskyelig, noe jeg ikke kunne tillate meg. Det andre stedet jeg hadde vært på hang fortsatt i meg. Men jeg kunne ikke innrømme det, jeg kunne ikke si meg enig, jeg hadde bare vært borte en kort stund. Det var ikke så lenge, ikke så lenge. Selv om, strengt tatt, også jeg kunne se at årstiden allerede var endret, blitt tykkere, og mørkere. Det måtte være andre forhold, tenkte jeg, kanskje andre forhold. Hadde min totimers togtur endret noe? Hadde jeg lagt fra meg noe, på perrongen, i Skien?
Den er som en hund, tenkte jeg, leiligheten er som en hund. Om jeg bare sitter i ro her, noen timer, så vil den venne seg til meg, den vil kjenne meg. Enten kjenner den meg igjen eller så blir den kjent med meg på nytt, det er samme for meg. Jeg gikk ut av stolen og satt meg på gulvet, omgitt av eiendelene mine, i en beskyttende sirkel rundt meg, holdt meg rundt føttene, med små gnagsår.