måker
Jeg var satt til å plukke opp sneiper rundt åstedet. Det var ikke en spesielt viktig oppgave, det ville ikke være avgjørende, det var gjort andre funn. Men noen burde gjøre det, sa de, det kunne være biologiske spor, nå for tiden er det alltid DNA å tenke på. Eller det kunne være mikrospor; leppestift, et helt spesielt sigarettmerke, narkotika injisert i filteret. Jeg hadde holdt på i flere timer. Sikringsområdet hadde en radius av seks kilometer.
Sneipene lå nede i gresset, som var høyt, mange steder, og overgrodd av ugress og myrstrå, de var ofte trampet ned i jorda, eller i grov sand. Jeg hadde ikke hansker, hadde glemt å ta det med. I sporsikringssettet var det ikke flere igjen.
Det begynte å regne. Skyene hadde ligget tungt over oss hele dagen, fra vi kjørte ut. I bilen på veien ut spurte jeg Borgesen om hva han trodde, hva slags menneske som kunne gjøre noe slikt. Han svarte ikke. I speilet så jeg at Hove, ved siden av ham, smilte og kikket ut vinduet. Regnet rislet på jakka mi, jeg pakket sammen og gikk tilbake. Da jeg kom frem, sto de andre ved bygningene og kikket ut på regnet. Det virket som om de sluttet å snakke da de så meg. Det er nok ikke brukelig, sa et par av dem, nesten i kor, det er blitt vått. Jeg forklarte at sneipene var plukket før regnet begynte. Jeg hadde flere sekker. Hove spurte om jeg hadde forseglet bevissekkene. Jeg ville holde dem åpne så lenge som mulig, sa jeg, for ikke å gå tom for plass. Jeg hadde forseglet dem på vei tilbake. Flere av dem ristet på hodet, kikket i bakken. Men med DNA da, sa jeg, det er vel samme om det blir vått. De kikket på hverandre. Hove så bort på noe som lignet en dreiebenk, noe arbeidsutstyr, borte ved hovedbygningen. Ta det med tilbake, du, sa Borgesen, han kikket rett på meg, men det blir nok bare til at vi kaster det, likevel. Men ta det med, du.
Om det bare kommer til å bli kastet, trenger jeg vel ikke å ta det med, sa jeg. De kikket på hverandre. Borgesen gikk ut fra under takmønet, ut i regnet, bort til meg. Når skal du slutte å være sånn en jævla idiot, sa han, lavt. Skjønner du ikke at jeg blir flau? Det er meg det går utover. Og så la han til; meg også.
På himmelen fløt det fugler, de så hvite ut, mot de grå skyene, jeg regnet med at det var måker. Sirklet sakte, høyt over bygningene og landskapet rundt. Sekkene var ikke tunge, men jeg hadde båret dem lenge, plasten strammet mot huden. Bare ikke sett dem ned, tenkte jeg, bare du ikke setter dem ned.