Ei grein - 12
egentlig skulle det ha vært mørklagt og drømmeløst disse kamrene og avlukkene inne i deg bare pust og pust lik hele kroppen forandrer form ved hvert innpust, litt nærmere en fremdeles uoppfunnet kropp som ennå ikke ligger der og venter, men som venter hele tiden, alt i drømmen formet i et helt fremmendt mørke blir noe helt annet, barnehender som graver gjennom deg, hvite bjørner som holder deg igjen etter buksebeinet ved hellingen opp mot huset, alt dette gjør spillet mellom drøm og ikke-drøm til en kamp på liv og død der det bare er deg min venn det gjelder bare deg denne kampen gjelder, og jeg er kroppen som ser deg ligge der som kropp ikke havet eller den gamle bestefaren din som sitter alene nede i fjæra og skreller uer med den sylskarpe fiskekniven sin, det er drømmen jeg er huden