Ei grein - 2
de små haspene i garnet, ru og tett av blodig tang festet til en av de bøyde rustne spikrene i takbjelkene som skrår over det kalde rommet, flyter som gamle oljetønner dratt opp av fjæra etter utrykningsbåtene, flyter over i en underlig hvisking mellom hvert historieløse objekt halv nedsunket i stanken av gammel krabbe og kuskjell, en hvisking som til slutt blir til navn og øyne, som legger seg tett inntil ytterveggen og titter ut gjennom de åpne gluggene i treplankene mot vika mellom de spisse skjærene der sildestimene ligger på grunt vann og glinser i det mørkelagte speilet, alle øynene åpner seg mot havet og havet åpner seg mot dem, og ser