Tekst #2
Jeg har fremdeles leatherman-kniven din i kjolelomma, den du brukte til å skjære hull i laminatveggene når rommet ble for trangt, i rommet der hjørnene lente seg innover.
- Ser du det også, pleide du å spørre, mens vi satt og myste gjennom hver vår åpning.
Enkelte dager kunne vi følge kunsthistorien i langsomme filmscener gjennom sprekkene i laminatet. En gang våknet menneskene fra Frokost i det grønne, de blunket og vinket til oss. Damene var hvite og store og nakne, og vi forsøkte å rive ned veggen for å se bedre.
Men vi greide det aldri, hjørnene bøyde seg bare ytterligere innover og vi måtte vende ryggen til maleriet.
Og selv om språket mellom oss stoffliggjorde ord som hud og velbehag glipper mellomgolvet når jeg forsøker å huske. Leatherman-kniven er kald mellom fingrene, og jeg erindrer ikke hva vi fanget den siste gangen før hjørnene opphørte, og hvorfor du forsvant.