Tekst #8
Hun kommer med en rød bøtte med grå masse i klasker det på armen min og gnir det inn med store hender, jeg gløtter med øynene mot det skarpe lyset forsvinner, armen er stiv vil gå rett bortover korridoren men den trekker meg mot gulvet, forsøk å reise deg sier hun plukker fram en penn fra lomma på puppen og skriver epikrise, bilen står på taket du greier å kjøre hjem selv?, hun snapper et tørkle fra en tralle og binder armen og skulderen sammen gir meg en lapp med navnet hennes på, det vil hjelpe mot smertene, hun springer bortover korridoren drar i en snor i taket og forsvinner gjennom en dør kommer ikke hjem før jeg sover, tørkleet gnager i skulderen, kommer meg til enden av korridoren apotek gir dama lappen står på en skammel og blar i skuffer kommer tilbake med øynene over brillene plukker fram en penn fra puppen og skribler på pakningen, god bedring sier posen, står i en overdimensjonert heis som går gjennom bygningen, parkeringsplassen dirrer lille gamle bilen alene i hjørnet dekket av bøter, setet brenner åpner alle vinduene, hikster i gang forsøker å kjøre rett over en smal bro til veien midt i ettermiddagsrushet gir gass millimeter fra bil i blindesona tørkleet har blitt rødt skjært hull i skulderen må holde rattet med høyrehånda, beach boys på radioen ut av strømmen og inn på landeveien grusen spruter rundt den krappe svingen glipper rattet og svever gjennom lufta, våkner under et hvitt laken en mann som stryker meg i håret gjennom korridorene inn i det samme rommet den samme benken, hun kommer inn og lukter svette og parfyme rister på hodet og presser en sprøytespiss gjennom beinet stikker lollo under armen min den hvite halen blir rød, dekker meg med grønt papir tror hun ikke at jeg kan se gjennom, tar fram sysakene trer inn en tjukk tråd i den store nåla tar på seg brillene og syr spenner ut den lange tråden med armen tørker bort blod fra brillene, klipper av tråden og spyler meg med vann plastrer sårene og brer dyna over meg, slokker lyset og lukker døra.