Silje Stavrum
sang for et speil
1)
jeg kommer hjem, og det lukter av røkelse i hele huset, min mor sitter naken på kjøkkenet, jeg kjenner fars sigarlukt fra verandaen. glassblikkene mellom dem.
jeg legger meg i hengekøyen i hagen, ingen har sett meg, dråpe for dråpe av alkoholen taes opp i blodet, ubalansen sprer seg mens jeg gynger tone for tone.
hele natten den samme platen om og om igjen, mellom refrengene en alkoholisert stemme, rød som rust. jeg skjelner ikke hvilken. jeg skal bli her hele natten.
det er varmt og hagen er like mørk som byen. et sted i det fjerne fornekter neonlyset fortellingene våre. bare huset vårt er opplyst. far sitter fortsatt på verandaen.
mor leter med lommelykt, hun tar for seg hele huset fra topp til tå, klipper ut albumsider i en fremmed kronologi, hopper over de tause somrene hvor far dro til sommerhuset, og min bror og jeg satt bakerst i en overopphetet bil. de solgte ikke postkort dit vi dro.
min mor legger bildene utover stuegulvet. det er paris, svinesund, det er legoland og oslo. det er min far i doktorhvitt, og mors røde lepper og svimlende øyne. bilder som sier sommer, for mye alkohol. det er min bror ett år, det er alle negativene, og de overeksponerte fotografiene hvor tiden sviver ut som misfarget, hvit fabrikkrøyk.
hun plasserer bildene i riktig rekkefølge, ett for hvert år, 1975, 1976, 1977, 1978. det neste er mitt år, jeg ligger som en forfrossen fuglunge malt med blod, pappa har tatt bildet. agnes, to dager. min mors skrift bak bildet.
ditt aller første bilde, roper mor fra stuegulvet, jazzplaten spiller ennå, far røyker. ingen vet at jeg ligger her.
2)
han er dobbelt så gammel som meg, og tanken på ham klorer og kjærtegner, og lager røde risp på overflaten av hendene mine. jeg former hodet hans i keramikktimene, til slutt blir det en hund som ikke logrer med halen. brukskunst, sier mor.
jeg vil vokse ut av min egen kropp, huden som vrenger seg og årene som kolliderer. lungene lekker grønn mose.
ingen skal se oss nå, tenker jeg og tegner kroppen hans på magen min med tykke, gule streker. det er søndag, og jeg blir hele dagen under dynen. min mor banker på, serverer ferskpresset appelsinjuice, og tror meg kvalm og forkjølet. kvikksølvet fra termometret lager blanke dråper av grått på mitt venstre kinn. jeg stivner som en kald skulptur.
jeg kryper ned trappen, huset sover, far fra sykehuset doserer nøyaktige mengder medisin, mens jeg stjeler telefonen. mor har sovnet foran en libanesisk film og halvspiste kiwi fra markedet på lørdag.
det er han som svarer, stemmen er fiktiv og forvrengt, telefontrådene tangerer hverandre og møtes i intethet. stemmen hans, og navnets ekko fire ganger. likevel ikke nok.
jeg legger kroppen min i badekaret, dekker uregelmessighetene med hvitt skum. jeg er en grå engel i lunkent badevann. stryk; jeg er skitten kropp langs flak av isbre. tapp meg.
det er varmt på soverommet, og om nettene hender det at jeg våkner, jeg merker de tempererte dråpene fra hendene hans. de lager små dammer på ryggen min, jeg later som jeg sover mens jeg hører pusten hans i ujevn rytme. som en druknet drøm.
utenfor, de bleke lysene fra byen, stripene fra en veranda. de myke fotsporene til naboens katt idet gresset bøyer av.
3)
han bor i astrid lindgrens gate i et burgunderfarget rekkehus. jeg setter meg på en kald steinbenk, og jeg blir der hele kvelden. lysene slås av og på, men det blå skimmeret fra teven forsvinner ikke.
jeg ser silhuetter som ikke skilles fra hverandre, et barn fester hånden sin på ruten. det etterlater små, våte spor der jeg brenner etter å skrive navnet mitt.
jeg blir sittende i mange timer, kroppen min mot den grå betongmuren, og øynene limt mot rekkehuset. et sted noterer jeg alle bevegelser og forsvinninger med matematisk perfeksjon. celsiusgradene hviler i sekundene, tiden trasker, men tiden står stille. noen kilometer borte sover min mor i en nyoppredd seng. jeg ville hørt gråten hennes hvis ikke.
de har gått og lagt seg nå. små lys sviver ut fra soveromsvinduet som betente berøringer. jeg puster frost.
på klessnoren henger hvitt tøy, det beveger seg fram og tilbake i vindens rytmikk. jeg sitter helt stille, pupillene slår pausetakt mellom hver gang plaggene stilner på snoren. note for note nynner jeg. jeg skal bli her hele natten.