Rune F. Hjemås
DIKTAFONEN
OVER ALT med diktafonen, fragmenter av lyd festet til noe du trodde var evigheten, støvet ned, glemt. Gjennom det mekaniske suset av fortid og rustne batterier lyder stemmen innestengt og flat. Første time, norsk, hviskende revolverintervju fra bakerste pult, friminuttet, du var midtpunkt, lydene kverner seg rundt deg, skrapende sus fra stemmer som flyter sammen i bakgrunnen og latteren fra bildene som lyden har hengt igjen fra: saksen som biter over hoppestrikket til jentene, melkeboksene som eksploderer mot baksiden av konteineren. Den lille kassetten drar teipen rundt spolene, en skrukkete magnetstripe som tiden preller av på, drar den sakte etter seg som en sele og fremkaller glemte lyder: flasker som klirrer, stemmer i fistel som roper at bussen kommer, bussen kommer, fort dere - og et klikk, et hull i historien, for plutselig er det musikk i bakgrunnen og du husker hvordan diktafonen stille begynte å dure i lommen da du endelig skulle gjøre fremstøtet, erobre henne, og dokumentere det. Nå snøvler en raspende tenåringsstemme noe, og en annen, lysere, fniser, og det klappes og hoies i bakgrunnen, en teve står visst på, men støyen feider ut og to lavmælte bier summer varmt gjennom buksestoffet men nesten uten diksjon, så; lyden av en dør som knirker og et øyeblikk er det stille før du hører stemmen hennes gjespesi at hun er trøtt, og du det samme, og så en usikker latter før båndet stopper med et brått klikk; fjerner lydene, sender deg hodestups inn i en flom av gamle bilder, i sakte film, musestille.