Rune F. Hjemås
INDIANERE
De somrene som ikke slukket
men ble igjen
som smaken av fanta og lyden av
måker og joggesko og skitne fotballer,
du smiler sløvt og husker
og strammer et belte
hardt rundt armen
mens jeg fortsetter
med hestehovene som vokste
mellom jernbaneskinnene og du nikker
og flår en lang stilk til et spyd som du
kaster
og en liten perle av blod triller
ned og vi løper etter med lommene fulle
av billig tyggis og hyssingstumper
som to ville ponnier i gresset
til du lukker øynene og faller bakover
og det er ikke mer enn to meter
opp til himmelen,
hikster du
og rekker meg lighteren som
skjelver under flammen og en gang
var det kruttlappremser vi tente på
nå er det oss selv som gløder
røde som indianere
med våpen vi ikke lenger bryr oss om
å sikte på fienden med.