[...]

Jeg våknet med et rykk tidlig på morgenkvisten. Hun sov tungt tett inntil meg. Jeg kjente de små brystene hennes mot ribbebeina mine. Jeg lyttet til den svake, jevne pusten. Utenfor var det helt stille, gjennom vinduet så jeg en lav måne bak bjørkene på en blå morgenhimmel. Fra jordene hørte jeg kråkene krake som vanlig. De er sultne, tenkte jeg. Den ene foten hennes stakk utenfor dynen. I det bleke morgenlyset virket den så liten. En tynn lenke av gull glitret over den lysebrune huden. Her ligger vi, tenkte jeg, to kropper som har funnet sammen i en kald vintermorgen, fulle av drømmer og håp som tennes utrettelig på nytt hver gang noen dør. Underlig å vite at en liten taustump, en pute holdt hardt mot et ansikt, eller noe mer drastisk som en øks, kan forandre alt.

[...]