Etter middagen satte hun seg i sofaen, jeg i den regulerbare ørelappstolen fra hjelpemiddelsentralen. Hun fortalte meg at hun hadde åtte søsken, at hun kom fra en liten gård med noen rismarker som faren eide, det var ikke mye, tre av søstrene hadde allerede flyttet til Bangkok, selv om den yngste bare var femten år. Hun var den eneste som hadde fått seg en utdannelse, hun var sykepleier. Jeg skulle til å spørre om hvorfor hun egentlig hadde ville kommet til dette landet, så husket jeg venninnen i byen og kjente varmen strømme. I ubehaget som fulgte holdt jeg på å fortelle at jeg en gang hadde vært i Thailand, men fornuften stanset meg. Mens hun fortalte om livet hun hadde levd inntil venninnen ordnet det slik at hun kunne flytte, kjente jeg trangen til å knytte hendene og dunke dem sammen komme tilbake. Jeg kvelte et "nei".