Jeg stod ved busstoppet nesten en halv time før bussen kom. Frosten bet i meg, jeg forsøkte å holde varmen ved å gå frem og tilbake langs veikanten, jeg hevet og senket armene, løftet på beina, og snøen lå som en tynn hinne over de frosne, ruglete jordene. Et stykke utpå skrek en flokk kråker. Nye kom til, de kjeklet og slåss om noe der borte. De skarpe nebbene slet og rev i muskler og sener. Kanskje var det en overkjørt hund, kanskje ikke. Men plutselig avtok kulden i meg og en ekkel varme krøp fra hodet og ned i føttene. Jeg knyttet nevene og dunket dem hardt mot hverandre mens jeg sa et "nei" helt for meg selv, men høyt nok til at noen kunne ha hørt det, om det hadde vært andre her ute.

[...]