[...]

I et par uker holdt han seg på rommet før han tok mot til seg; tok heisen ned til resepsjonen, leverte nøkkelen og småsprang ned til Divan. Der ble han sittende mellom grupper av turister. Han gikk, småsprang tilbake en time senere, skjelvende, som om han skulle ha vært nede i Galata-distriktet. Han tenkte det var best å holde seg på rommet, og nå foretrakk han å ha gardinene dratt for slik at han ikke så ut; følte at det var behageligere uten utsikt. Når ryddepiken banket på, ropte han at det var rent, at hun fikk komme igjen i morgen. Bare de anonyme folkene fra room-service fikk komme. De brakte mat og sprit inn til ham, og han tipset dem grovt så de skulle holde ham borte fra verden, virkeligheten utenfor, som trykket slik på at man knapt fikk fred inne på sitt eget rom.