Trærne utenfor vinduet hadde gitt seg. De hadde latt høsten få tilgang til de forlatte grenene og den tykke, kullsvarte barken. Jeg stod i vinduet og så på dem altfor lenge. Etter en stund satte jeg meg på sofaen. Så på bildet av Ragnhild. Hun hadde den gule genseren hun kledde så godt, og i neven et par blåveis. Selvfølgelig hadde hun revet med roten også. Det var den gangen vi gikk rundt tjernet. Den gangen hun endelig fikk meg med på tur. Jeg ville aller helst gå i Frognerparken, mens hun ville ta bilen og kjøre så langt som overhodet råd var, parkere bilen på en improvisert parkeringsplass og deretter gå. Det ble som hun ville. Vi sa nesten ikke noe. Vi bare gikk rundt et ukjent tjern. Det eneste hun sa til meg var :
- Gidder du å ta et bilde.
Det eneste jeg fikk sagt var :
- Ja.

[ les mer... ]

[ <<< ] [ << ]      [ < ] [ > ]