[ les mer... ]
På veien fra T-banestasjonen til det vesle kontoret finnes det ikke mye som fascinerer meg. Jeg kjenner strekning godt, og alt har mistet sin glans. Blitt polert av mine bestemte skritt, helt til det som skinte på overflaten en gang, er blitt borte. Det er bare en ting som alltid har vært der, som fortsatt betar meg. En gammel mann, kinesisk, tror jeg, står for seg selv hver eneste morgen borte ved en glatt og ganske grå asfaltstump. Han har et stort trau med vann og noen kjempekoster med seg. I heten maler han med vann på den gamle asfalten de nydeligste tegn man kan tenke seg. Rundt ham samler det seg hver morgen en haug med mennesker. Dette er ikke Kina, og ingen vet hva som står der, men alle kan tenke seg det. I hvert fall tenker jeg på det. Noe zenaktig. Tegnene glinser en stund i den hete solen, før de blir svakere og svakere, og forsvinner. De er borte, men i hodet mitt brenner de seg inn. Når jeg når kontoret kan de fortsatt frembringes som et maleri i hodet mitt, og de dagene da jeg bringer de frem skriver jeg de stykkene som jeg regner for mine beste arbeider.
[ les mer... ]

[ <<< ] [ << ]      [ > ]