Det regner, jeg kjenner lukten av våt ull fra genseren som jeg strikket til han i fjor, selv om jeg egentlig ikke fikk lov, fordi det betydde at det kom til å bli slutt, og det ville han ikke, sa han, han hadde opplevd det en gang før, og enda det var han som gikk fra henne, så ga hun ham genseren når den ble ferdig, og han bruker den ganske ofte, du er fin i den pleier jeg å si, og det er sant fordi det er den fineste genseren han har, mye finere enn den jeg har strikket, men kanskje jeg ikke skulle ha strikket den, kanskje jeg skulle hørt på ham og latt være, selv om jeg strikket inn hårstrå helt bevisst og tenkte at en genser spiller ingen rolle, det er bare tull, det betyr ingenting så lenge vi har denne sterke viljen vår til å holde i hop, en genser kan ikke få det til å rakne, tenkte jeg, og strikket den likevel, jeg likte å forme noe mellom hendene som han skulle bære, en skikkelig varm genser med tjukt garn som han kunne ha på seg når han var ute, det likte han jo så godt, og nå som det regner kan jeg kjenne lukta av han enda det er over en meter mellom oss, en meter med taushet er det mellom oss og jeg kan ikke la være å tenke på denne genseren, og om jeg egentlig burde latt være å strikke den.

[ <<< ] [ << ]      [ > ]