Beate Ravn Øhlckers, f. 1984, holder på med en mastergrad i filosofi ved Universitetet i Oslo. Tidligere elev ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland.

I dialog med fortiden

Ingrid Storholmen: Siriboka
Poesi
Aschehoug, 2007

Med Siriboka får man følelsen av at det Ingrid Storholmen har å si er viktig å få fortalt. Det handler om hvordan identiteten vår formes, hva vi er disponert for og hvordan dette kommer til syne. Poeten går i dialog med fortiden og sine formødre på en tilsynelatende uanstrengt måte, som burde kunne appellere til mange.

To stemmer, to perspektiv
På vaskeseddelen til Ingrid Storholmens Siriboka får vi vite at "Siri Olsdatter levde på en husmannsplass i Verdal fra 1800 til 1870 / Siri er en av Ingrid Storholmens formødre". Hvis vi tror på dette, har altså Storholmen tatt utgangspunkt i sitt eget slektskap for å skrive en slags litterær fantasi om en av sine formødre. Med Siri har hun konstruert en person som virker både levende og oppriktig. Diktsamlingen består av to ganske forskjellige stemmer, som står opp mot hverandre i hver sin kolonne på sidene. Til venstre er jeget (antakelig Storholmen selv) som reflekterer over forholdet til slekt, familie og arv: "Jeg prøver å konstruere/konstituere meg som slektning / Bli slektning!"(s. 77). Dette sitatet kan leses som diktsamlingens hovedprosjekt, i at poeten undersøker sin identitet i forhold til hvordan hun forestiller seg Siri Olsdatter. Jegets stemme er sentrallyrisk og på bokmål, og snakker i en mer teoretiserende og formell stemme enn Siri gjør. Siris stemme er mer fortellende i stilen og hennes historie blir fortalt på nynorsk. Hennes blikk på verden er nærmere, hun forholder seg i større grad til seg og sitt, kjæresten, moren, barnet: "...Dotter mi får eit barn / gløymt å vere mor, slik det var / ser det på henne no / slik det var / Ta imot dette / lytte etter spedbarnspust i natta / så stille ho søv / så stille at eg må opp og kjenne / legg to fingrar over munnen / og kjenner..."(s. 103) Det at hver side består av begges perspektiver på denne måten gir den effekten at vi sammenligner blikket på verden slik det var da og slik det er nå. Kanskje er det reflekterende i jegets perspektiv typisk for slik vi nå ser på vårt forhold til omverden og også vår slekt? At vi prøver å teoretisere og systematisere heller enn å oppleve og bekymre oss, slik Siri gjør. Likevel er hennes tanker på mange måter tilsvarende forfatterens, hun bare ser på slekten fra et annet utgangspunkt og snakker om den med et annet språk. Vi blir ikke kjent med jeget(Ingrid) på samme måte, får ikke vite mye om personene hun forholder seg til, hva hun gjør, hva hun jobber med og så videre, vi blir bare kjent med jeget i forhold til Siri og slik det opplever seg selv som slektning: "Jeg har et jeg / som samles for å fortelle"(s. 103). Det som overrasker er at man etter hvert opplever at de to ulike stemmene formidler den samme stemningen til leseren, de har begge en varhet i måten de beskriver omverden på, selv om de gjør det på helt forskjellige måter. Storholmen uttrykker dette allerede på første side: "Det er fra språket slekta kommer / hvert ord er i slekt / dette blikket var i sammen om"(s. 11).

Identitet
Siriboka åpner for en rekke refleksjoner rundt slektskap, familie og identitet. Hvor mye av identiteten vår er knyttet til genene våre og historien vi arver fra foreldrene våre og deres foreldre igjen? Hvordan påvirker slekten måten vi ser på oss selv på? Er det våre egenskaper, vårt navn, vårt forhold til våre egne mødre eller døtre som knytter oss til våre formødre? Slik er dette en diktsamling som tar for seg spørsmål som kanskje ikke er så mye oppe i dagen som de har vært hos andre generasjoner, men som spiller en sentral rolle også i dag. Det er særlig et kvinnelig perspektiv boka tar for seg, den spør hva som skjer når en datter blir mor og hennes datter igjen blir mor: "Å finne et meg i matriarkatet / å være kvinne i en lang rekke av kvinner"(s. 107) og "Barnet lærer deg å bli mor / Du lærer barnet å bli datter / Slekta lærer oss å være familie"(s. 121). Hva blir egentlig igjen gjennom slektsleddene, hva føres videre fra en mor til datteren? I hvor stor grad former dette vår identitet? Flere steder i Siriboka finnes bilder og refleksjoner som virkelig treffer og tidvis er den også ubehagelig å lese fordi det den formidler kan være urovekkende: "Jeg leser at 50% av evnen vår til å bli lykkelig / ligger i genene / At det overføres celler fra barnet til moren / når hun går med det / I seg bærer kvinnen celler fra alle barna hun har fått / også fra abortene"(s. 95). Diktene kan ofte ha en råskap og være så direkte at man som leser ikke har noe annet valg enn å bli berørt av innholdet.

Teatralsk poesi
Det er mest å gripe tak i den delen av diktsamlingen hvor jeget snakker, det er her flest spørsmål blir reist og satt ord på. Men det er gjennom Siris fortelling at vi forstår hva disse refleksjonene dreier seg om og hvorfor de er viktige, hennes historie er sanselig og personlig på en gjenkjennelig måte, men likevel ser vi på henne med den samme avstanden vi ser på avbildede på gamle fotografier: "I kveld får eg ikkje sovne om eg ikkje held barnet tett, tett inntil meg / Falle heilt inn i søvnen din, pusten min mot panna di / augelokka dine som skjuler draumen, men ikkje at du drøymer / Barnevarmen. Inntil barmen. Får deg ikkje nær nok." (s. 97). Dette at vi kjenner både nærhet og avstand til Siri gir henne nærmest en ekstra poetisk dimensjon. Selv om hun er en konstruksjon av noen som levde for lenge siden, får Storholmen tydelig frem det grunnleggende menneskelige som består gjennom tider og slektskap. Siriboka består nesten av to diktsamlinger, men delene hadde ikke fungert uten hverandre, og det er i samspillet mellom synspunktene at poesien oppstår. Kanskje kan man her snakke om en slags performativ eller teatralsk poesi der to personer i teksten går i dialog med hverandre på tvers av tid og sted, for å finne at de har en hel del til felles. Flere steder minner nemlig Ingrid og Siri om hverandre, og det fungerer godt som små hint av slektskap mellom de to. Stemmene glir mot slutten inn i hverandre, og på siste side beskriver de den samme opplevelsen med de samme ordene gjennom hver sin stemme.

Mye står på spill
Det er fint å lese dikt som vil mye og som er så tydelig motivert som de er hos Storholmen. I en tid der mange skriver om kjærlighetsforholdet mellom et jeg og et du, er det befriende å lese dikt som handler om noe som kjennes nødvendig og som vekker refleksjon på en mer allmenn måte. Hun skriver med en inderlighet og en nødvendighet som gjør at leseren forstår prosjektets alvor og blir tvunget til å tenke på sin egen rolle i familie og slekt. Måten hun bruker bilder på, særlig i de fortellende diktene, gjør Siri veldig ekte og levende. Selv om hun levde for 200 år siden blir vi kjent med henne på et personlig og ofte kroppslig plan: "Til og med veven blir stygg under handa mi / Som noko eg skulle kunne / Når eg veit om såra dine / rører deg der det er vondt / Det eg veit at auget ikkje ser / Er eg nok?"(s. 75) Men også forfatterjeget har evnen til å uttrykke nære følelser og relasjoner i sitt mer reflekterende perspektiv: "Lengselen etter å såre den som elsker en for mye / likner kanskje en bokser som sliter seg så ut av å banke / på motstanderen at han taper / Må en elske uten å forstå?"(s. 101). Flere steder virker dette jeget som en utenforstående, men forståelsesfull kommentator til Siris beskrivelser. Hennes språk er like vart og sårbart som Siris, men man får følelsen av at hun vet mer og har en annen oversikt. Likevel er det tydelig at forfatteren er klar over at hun ikke kan ha noen faktisk kunnskap om Siri Olsdatter og hennes liv. På aller siste side, etter at diktsamlingen egentlig er avsluttet står en siste kommentar til dette: "26 OKTOBER 2006 // I går var det 206 år siden du ble født, Siri / Det er så lenge siden / Jeg kan ikke skrive om dette uten å ta helt feil".

Det problematiske med måten boka forteller om forholdet mellom forfatteren og en av hennes formødre er at oppsettet lett bryter opp flyten i lesingen av Siris historie. Som leser er det vanskelig å vite hvor man skal stoppe og bryte opp i Siris dikt for å lese jegets refleksjoner. Likevel er dette bare en mindre praktisk side ved måten teksten er satt opp på, og det er vanskelig å tenke seg at det kunne gjøres på noen annen måte. Det har heller ikke noen innvirkning på tekstens mening. Det er sannsynlig at dette er gjort veldig bevisst for å skape nettopp denne effekten, men det er vanskelig å forstå hvorfor. Verre er det at leseren kan slite med å holde fokus gjennom de lange, fortellende diktene som er Siris historie. Dette er ikke fordi Storholmen er pratsom, men fordi det noen steder flyter så lett og rytmisk at man mister sammenhengen og det kan være vanskelig å holde orden på personer, tid og hendelser i Siris univers. Problemet med Siris stemme er at den kan bli kjedelig å lese, man blir rett og slett litt lei.

Siriboka er en ordrik og fortellende diktsamling, samtidig som den er reflektert i forhold til slektskap og identitet. Forfatteren greier å kombinere veldig fine beskrivelser og opplevelser fra Siris perspektiv med viktige refleksjoner og tanker som oppstår i forfatteren i møte med en av sine formødre. Slik er det både et originalt og poetisk vakkert prosjekt Storholmen har skrevet, selv om det krever sitt å holde konsentrasjonen gjennom de 125 sidene. Men hvis man greier dette får man mye igjen av å lese boka, både i det sanselige språket og i det psykologiske. Den er fylt til randen av både vakre bilder og ubehagelige skildringer, og payoffen man får av å følge Storholmen gjennom tekstene er stor. For det er virkelig noe som står på spill i Storholmens diktsamling, og det er vel slik poesi skal være, den skal føles nødvendig og viktig. Diktene fordrer refleksjon over sin egen familie og slekt og hvordan man eksisterer som et resultat og en videreføring av sine formødre.

Publisert 18.12.07
Tekst: Beate Ravn Øhlckers
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...