Thoralf Fagertun, f. 1980. Student i litteraturvitenskap ved Universitet i Tromsø.

Unorsk roman det typisk norske

Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu
Roman
Det Norske Samlaget, 2007

Edmund Austigard har valgt uvanlige virkemidler for å få det til å svinge av romanen Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu. Men historien taper på alliansen med den originale staffasjen og henviser Austigards andreroman til De glemte bøkers kirkegård.

Den magiske gjennomsnittsmannen
Da Aksel Sandemose formulerte janteloven i 1933, skriftfestet han et fenomen som fremdeles lever i beste velgående. Som nordmann bør man ikke gjøre for mye av seg. Kledelig beskjedenhet er forventet. Man må gjerne lykkes, for all del, men man skal ikke kjøre røde lamborghinier over norske fjelloverganger. Det blir for mye. Da må man jekkes ned, trekkes ned til alle andres nivå, være en av fellesskapet, være usynlig. Det er på dette nivået, midt på dette nivået, vi finner hovedpersonen i Edmund Austigards nye roman Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu.
        B.A. Beckström er ikke bare gjennomsnittlig, gjennom sin jobb i Statistisk sentralbyrå er han med på definere hva som er gjennomsnittlig. Han ser det som sin plikt å leve slik han finner ut at den gjennomsnittlige nordmann lever. Dette fører blant annet til at han må forlate Bislett før EM-10.000-meteren er ferdig, fordi han allerede har besøkt 2,8 idrettsstevner det året.
        Romanen etablerer tidlig hovedkarakterens vanemønster, slik at historien kan brukes på å bryte dette mønsteret og skape en følelse av at noe helt spesielt skjer. Det er en grei formel, men ikke spesielt original. Når Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu likevel fremstår som en bok utenom det vanlige, har det flere grunner. Tittelen, selvsagt, som jo egentlig er to titler man kanskje kan velge mellom. En annen årsak er hyperbolene. Vi har så vidt stiftet bekjentskap med dem allerede: Å delta på 2,8 idrettsarrangement er ikke normal oppførsel, selv om det er gjennomsnittlig oppførsel; det er overdreven og urealistisk oppførsel. Her trer B.A. Beckström ut av rekkene til de konvensjonelt psykologisk-realistiske romanprotagonistene. Et annet eksempel på overdreven oppførsel, er konserveringen av furugulvet, kunsten å danse på furu, altså. B.A. Beckström innfører restriksjoner på sin egen TV-titting for å unngå slitasjefrembringende turer frem og tilbake over furugulvet for å slå fjernsynet på og av. Han hopper fra møbel til møbel for å unngå slitasje på furugulvet. Han sover flere uker i entreen for å unngå slitasje på furugulvet.
        Hyperbolene gjør romanen forfriskende, men det kanskje mest unorske og interessante grepet Austigard tar, har han hentet fra Sør-Amerika. Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu inneholder elementer av magisk realisme. B.A. Beckström kaster ikke skygge, han lager ikke spor i snø (eller på furugulv) og han flyr med stor eleganse og største letthet fra femte etasje og ned på bakken. De to førstnevnte egenskapene er elegante understrekninger av hovedpersonenes maniske anonymitetsbehov. Det er medfødte egenskaper som har skaffet ham trøbbel i oppveksten og som han derfor ønsker å skjule. Flyvingen, derimot, har han litt lyst til å vise frem.

Han opnar glaset og hoppar ut. Frå femte. Han har gjort det før. Når ingen såg på. Det kjennest frigjerande å møte den kalde desemberlufta på den måten. Han flyg med frakken og baggen på slep. (...) Noen meter til nå, tenker han. Sveve, flyte, breie seg ut og flyte på kalde strømmar og så - dette vedunderlege luktsanselge løftet. Og han kunne lande fløyesmjukt som berre han kunne tolv meter under. Og det slår han for første gong at dette skulle verda ha sett. Han som alltid hadde gjort desse sveva i det skjulte - for ikkje å røpe noe - han kjende nå dette intense ønsket. At denne estetiske opplevinga skulle verda ha fått ta del i. Lukta. Dei svevande bevegelsane og denne fløyelsmjuke landinga. Dette unaturlige svevet midt inne i alt det naturlege.

Det unaturlige midt inne i alt det naturlige er den magiske realismens essens. Men for B.A. Beckström begrenser det seg til denne ene flyturen, skyggeløsheten og mangelen på spor der han har gått. Isabel Allendes magiske realisme skaper isende uhygge og gir tekstuniverset større uforutsigbarhet. Edmund Austigards magiske realisme sliter med å bli annet enn merkverdigheter det er vanskelig å skjønne motivasjonen for, de integreres ikke i tekstuniverset, men fremstår som isolerte UFO-besøk. Jeg liker for så vidt ideen, men ikke gjennomføringen.

Friskt perspektiv
Magi kan være potent krydder, men personlig synes jeg at Austigards beste bidrag til den norske samtidslitteraturen er hans ironisering over det typisk norske og den typisk norske romanhovedperson. For det første er ikke B.A. Beckström den typen halvgal outsider i 20-40-årene som overbefolker det norske romanlandskapet i dag (Elling, Edvard Nansen, Tomas Olsen Myrbråten og alle Erlend Loes protagonister), han er en halvgal outsider på 92 år. For det andre er han ikke norsk, han er svensk. Dermed blir Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu en unorsk roman om en typisk norsk svenske og det må vel kunne kalles et friskt perspektiv?
        Det er alderen som genererer forandringen i B.A. Beckströms vanemønster. Ikke fordi han tynges fysisk av den, men fordi han ikke gjør det. B.A. Beckström innser at han har blitt gamlere enn den gjennomsnittlige nordmann, og denne oppdagelsen ryster ham, fordi han ikke lenger lever et gjennomsnittlig liv. Når han i tillegg får vite at hans gamle tante ligger for døden, tvinges han på en reise hjemover mot de svenske furuskogene. I Taxi.
        Hvis man skal ironisere over det typisk norske, trenger man en kontrast til det typisk norske, for å tydeliggjøre hva som er typisk norsk og hva som ikke er det. Den pakistanske taxisjåføren Ali er denne romanens kontrastskaper. Ali er et fremmed navn og på austigardsk nynorsk blir han flere ganger referert til som "Alien". Kontrasten mellom Ali og B.A. Beckström, mellom det unorske og det norske (selv om B.A. Beckström altså er svensk), spilles ut gjennom store deler av romanen og definerer den. Som kontinentalplater brytes de to kulturene mot hverandre og skaper forandringer i landskapet. B.A. Beckström tvinges blant annet til å revurdere sitt syn på skøytesporten etter at Ali holder en forsvarstale for Rolf Falk-Larsen, denne tølperen som tillot seg å gå en 10.000-meter uten å ha intensjoner om å vinne den, men kun om å nyte oppmerksomheten:

- Denne Falken, seier Ali, - han er ein ekte showmann. Ein mann som forstod å nyte. Ein som forstod å utnytte sine femten sekund i linsa. Kva er det som er gale med det? Falken er ein pakkis, han, ein ekte pakkis. Resten av landet er så fordømt gjennomsnittleg. Gjennomsnittet er sjølve inkarnasjonen av det norske. Sjølve inkarnasjonen av den ufarleggjorde verda, den norske sosialdemokratiske modellen som har lykkast med å fjerne uvisse og uføreseielegheit i det norske livet. Modellen som har reindyrka dei planlagde lange og svakt stigande linjene. Modellen som pakkar nordmenn inn i vernande ull og skånar dei for både markandskrefter og verda der ute. Modellen som gjer trege nordmenn til mjuke homoar. Geir Karlstad er homo.
        - Falken er pakkis.

B.A. Beckström er på vei bort fra det homogene norske, fra det gjennomsnittlige og det anonyme. Han er - rent fysisk - på vei til Sverige, i en taxi som både føres og bærer preg av sin pakistanske eier. Taxien er et lite Pakistan, der B.A. Beckström får utfordret sine sementerte sannheter. Det finnes også krefter som arbeider for å ødelegge B.A. Beckströms anonymitet. B.A. Beckströms venn Scott, programsjef i Nrk, får på mer eller mindre urealistisk vis 92-åringens odyssé på film og han viser den på Dagsrevyen, på julaften. Etter hvert begynner dessuten B.A. Beckström å sette spor etter seg, både i snøen og genetisk.
        Austigard bruker mye humor i sitt forfatterskap. Ironien er like tjukt påsmurt som smøret i Vestlandslefsa, hyperbolene har vi allerede snakket om, men det mest overraskende trekket er kanskje den sentimentale gjenforeningstematikken fra plautinsk forviklingskomedie. Kombinert med den magiske realismen bidrar sukkerinnholdet til å gjøre Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu til en velkommen bastard i den norske samtidslitteraturen, noe så sjeldent som en original roman. Men er det en god roman?

Forandring fryder
Motsetningsparet anonymitet/ekshibisjonisme preger Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu og manifesterer seg på en rekke nivåer i teksten. Et eksempel er karakterene B.A. Beckström og Ali. B.A. Beckström foretrekker å holde seg skjult. Han ønsker ikke at folk skal legge merke til ham, verken i dagligvarebutikken eller på polet. Ali ønsker på sin side å utgi den store innvandrerromanen, han vil la sin stemme bli hørt. Via skøytesporten trekker de kontrasten mellom anonymitet og ekshibisjonisme opp på et nasjonalt nivå, et kulturelt nivå. Som det går frem av diskusjonen om Rolf Falk-Larsen, er det typisk norsk å skjule sin begeistring, mens pakkisene vet å nyte en seier. Selve hovedmetaforen i romanen, furudansen, er et uttrykk for den norske væremåten. Kan man danse på furu, setter man ikke spor i gulvet. Stedet man trår på, vil aldri røpe at at man har trådt der. B.A. Beckström er en mester i denne kunsten. Men etter hvert som taxituren skrider frem, oppstår det en konflikt mellom behovene for anonymitet og ekshibisjonisme i karakteren B.A. Beckström. Den uhørte ekshibisjonistiske impulsen vinner terreng i 92-åringens indre. Konflikten speiles i tittelen Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu. Taxien representerer en bevegelse bort fra furugulvet i leiligheten og - i overført betydning - fra anonymiteten. Men ordet "eller" understreker konfliksituasjonen. B.A. Beckström må velge mellom forandring eller bevaring, mellom å være synlig eller usynlig. Takket være Scott blir B.A. Beckström synlig i beste sendetid på statskanalen, men det er ikke hans eget valg. Behovet for å synes vises bedre i fantasiene om å innta direktørrollen i famliebedriften, bedriften som produserer furu, perfekt nedhøvlet furu til motstandsløse gulv. B.A. Beckström fantaserer om å kunne kontrollere furuen, ikke danse på den som en viljeløs marionette, men være den som trekker i trådene. Atpåtil vil han gjøre pakkisen Ali til meddirektør. B.A. Beckström vil innføre et fremmedelement i furuimperiet. Han vil inkludere den ekshibisjonistiske pakkiskulturen i styringen. Han vil ta med seg Ali inn i det aller helligste, de dype svenske furuskoger, i hjertet av furuproduksjonen. For karakteren B.A. Beckström svinger pendelen fra anonymitet til ekshibisjonisme i løpet av romanen. Mannen som i begynnelsen av romanen er sykelig opptatt av å unngå andres oppmerksomhet, er i slutten av den klar for å vise seg. La oss se på to tekstutdrag, først fra side 22 og deretter fra side 191 og 192.

Vi Menn hadde vore på reportasjefisking i dei svenske skogane. Jøss, det må vere frå Beckström? Like utruleg som alt elles rundt han i dag, tenkjer han. Ein reportasje frå familieimperiets store skogar. Ikkje til å tru. Han grip etter bladet og sanser for seint denne Stine (19) frå Alta. Stine bøyer seg ublygt over eit gammalt Volvo Amazon-panser - berre ei lita badebukse har ho på seg - og får på ein snedig måte stilt seg mellom B.A. Beckström og dei svenske skogane. Han må slå kontra. Men armen hans er komen for langt. Han kan ikkje snu. Mannen framfor han kikkar alt over aksla. Han ser den framskytande høgrehanda i sidesynet. Ser den skyte fart mot kjøttet til Stine. Kassadama ser opp. Av gammal vane, sjølvsagt. Det er slikt kassadamer får med seg. Dei registrerer kjapt og effektivt. Og så veit dei kva som skal betalast, når den tid kjem. B.A. Beckströms hand er i ferd med å skape merksemd. Ho lèt seg ikkje stoppe.

Og dei to slepte handtaket dei hadde låst seg i, heiste begge hendene over hovudet og klaska dei mot einannan i ein ekte høg femmar, eller high five, som dei sa på amerikanske filmar. Ali snudde seg rundt og heldt dei opne hendene sine ut på kavar side av hofta, og B.A. Beckström klaska til dei igjen, ein high/low five, eller ein høg/låg femmar. Før dei to avslutta med baklengs salto og telemarksnedslag. Og rundt dei lydde jublande tilrop og tilløp til spreidd applaus. Ein applaus som voks i omfang og snart rådde heile området.

B.A. Beckström er altså en dynamisk karakter. Han forandrer seg i løpet av teksten. Siden B.A. Beckström er hele 92 år gammel, viser han at det aldri er for sent å forandre seg. "Carpe diem!", synes boken å rope ut. Og det er vel en nyttig beskjed? Du har kanskje til og med hørt den før.

Det hele er ikke nok
Å fremstille det gjennomsnittlig norske som et nedslipt furugulv er en kreativ metafor. Å fremstille kontrasten til den norske kulturen gjennom en pakistansk taxisjåfør og hans pakistaniserte taxi er også et bra grep. Men det svinger likevel ikke av Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu. Hvorfor ikke? Det skyldes hovedsaklig at romanen ikke er så god som virkemidlene skulle tilsi. Komedie, magisk realisme, interessant tematikk, stilsikkerhet, spennende metaforer. Alt ligger til rette for et originalt og glimrende tilskudd til den norske samtidslitteraturen, men resultatet er simpelthen ikke godt nok. Jeg har vært inne på problemet allerede; virkemidler som magisk realisme er potent krydder, men det skaper forventninger om et romanunivers der alt kan skje. Da er det skuffende når det stort sett ikke skjer noe som helst. B.A. Beckström, sine magiske evner til tross, sitter i taxien og prater, eller står i snøen og pisser. Romanen er handlingsfattig. B.A. Beckström plasserer rumpen i taxien og reiser til Sverige. På veien mimrer han om viktige øyeblikk i barndommen, han oppsøker sin gamle flamme (hun er ikke der), han besøker et par bensinstasjoner, plukker opp et par middelaldrende damer og - som sagt - pisser i skogen. Det er det hele og det er ikke nok. Når i tillegg normen synes å være den forslitte klisjeen "grip dagen", blir det veldig vanskelig å kanonisere Taxi for B.A. Beckström - Eller kunsten å danse på furu. Romanen har riktig nok mange gode sider, men klarer ikke å binde de gode sidene sammen til en god bok.

Publisert 18.12.07
Tekst: Thoralf Fagertun
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...