Thoralf Fagertun, f. 1980. Student i litteraturvitenskap ved Universitet i Tromsø.

Når mørket setter seg

Sigrid Merete Hanssen: Sprang
Noveller, 94 sider
Det Norske Samlaget, 2007

På bokomslaget til Sigrid Merete Hanssens novellesamling Sprang er det et bilde av en sort eng kontrastert mot en hvit himmel. Mellom det hvite og det sorte skimtes solen. Eller; i det sorte og hvite skimtes solen. Solen er på vei et sted, og denne bevegelsen på himmelen utgjør nettopp et sprang. I Hanssens debutsamling fortelles det om mennesker som er i ferd med å ta viktige avgjørelser, men som ikke har gjort det ennå, eller ikke tør å gjøre det. Det fortelles om mennesker som er på vei mot det hvite, men som fremdeles henger igjen i det sorte. Forandringen er bare i ferd med å finne sted - i Hanssens tekstunivers er den aldri ferdig.
Det er i usikkerheten, i kvalene eller refleksjonene til mennesker som tar stilling til noe nytt og ukjent, at forfatteren finner sitt materiale. Noen av karakterene prøver å motstå forandringene. Et slikt forsøk finner vi i Mørkret kunne ikkje ha vore større, en av mange noveller som tematiserer eller antyder et samlivsbrudd. Her skildres en pappa som må fortelle gutten sin at han og mammaen skal gå fra hverandre. Pappaen vil ikke fortelle den dårlige nyheten med det samme, han vil gå en tur sammen med gutten sin først, han vil prøve å bevare tilstanden som eksisterer før det vonde sies og forandringen initieres. Det er en illusjon, selvsagt, tilstanden som skal komme har allerede smittet tilstanden som er, og slik sett har forandringen allerede skjedd hos pappaen.

Små tuer, store lass

Sigrid Merete Hanssen: SprangHanssen driver karakterene sine så nær forandringen som mulig, uten at forandringen finner sted. Pappaen i Mørkret kunne ikkje ha vore større opplever overgangen mellom forandring og stillstand som ubehagelig. Der gutten hans ser buskaset som "små reinsdyr med tynne horn", ser pappaen "fingrar som grip, og opne kjeftar". Pappaen har utsatt den ubehagelige samtalen, ordene som skal forandre alt, men mørket kommer likevel stadig nærmere:

For det er ein slik kveld då gutten ikkje vil sleppe handa hans. Vil vere attmed deg, seier han, og sjølv tenkjer han sitt og stirer ut over havet. Lysa frå husa på andre sida av vegen rekk ikkje hit ned, hav og mørker går i eitt. Her er så stilt, seier guten og klip fastare rundt handa hans. Og det blir tungt å stå slik og kjenne mørkret setje seg, og han vil ikkje fylle stilla med ord som gjer vondt. Sidan. Seinare.

Hanssens karakterer presenteres slik som denne pappaen, som mennesker på vei mot en forandring; de er kvinner, menn, tenåringer, eldre, men noen nærmere presentasjon får de ikke og de aller fleste av dem er også navnløse. De står på kanten av stupebrettet, noen av dem misliker det, andre ikke, de er ikke sympatiske eller usympatiske, de er ordinære mennesker som opplever en endring som er viktig for dem selv og noen ganske få personer rundt dem. Aristoteles brukte begrepet "hamartoi" for å forklare hvordan staute folk kunne havne i uløkka i tragediene; hamartoi er (for å si det enkelt) en feil ved en person, som ikke er personens feil, men som forårsaker tragedie. Hamartoi er et karaktertrekk som går igjen i Sprang, selv om utfallet av handlingen ikke alltid er tragisk. Karakterene har, av ulike grunner, blitt tvunget bort fra noe eller noen. Årsaken finnes som oftest i dem selv, i en defekt i forholdet til et annet menneske, en defekt så uhyre menneskelig at mennesket ikke kan klandres. I novellen Film frå ei ferjereise tiltrekkes en kvinne av en annen mann og hun fantaserer om ham. Gjennom teksten antydes det et kommende samlivsbrudd, slik som i denne fine formuleringen: "Nordkapp er ein endestasjon, tenkjer eg, der endar verda, og eg seier at eg vil gå og ordne meg litt før vi kjem over, og så går eg frå han." Samlivsbrudd er som kjent ikke uvanlig og det er vanskelig å klandre kvinnen i novellen for at hun føler seg tiltrukket av den nye og frastøtt av den gamle. Likevel, det er i henne at forandringen unnfanges, og det er denne unnfangelsen Hanssen vil fange, hun vil kle i språk en psykologisk tilstand som er ytterst ustabil, fordi den er så ny at karakteren selv ikke skjønner den. Det virker som om Hanssen skjønner den, og det har fått forlaget til å skrive på omslaget til boken at Sprang "imponerer med psykologisk innsikt og sensitivitet for samspel mellom menneske." Novellene preges ganske riktig av en nærmest uhyggelig troverdighet - i beskrivelsen av detaljene som skal vokse seg store og avgjørende, i beskrivelsen av den lammende sorgen som ledsager oppdagelsen av at man skal miste den man elsker og i beskrivelsen av følelser av tvil, usikkerhet og kanskje anger. Hanssen er en moden debutant, og det er en av hennes styrker; i sin diktning om forhold mellom mann og kvinne er hun troverdig, og det er selvsagt avgjørende for leseropplevelsen. Men i enkelte av tekstene kan også Hanssens modenhet være til hinder, spesielt når hun skriver om ungdommer . I novellen Mor mi ser på meg tenker en tenåringsjente at: "ho vil ikkje at eg skal gle meg til å møte dei andre utenfor kinoen, ho vil ikkje at vi skal gle oss til pizzaen vi skal ete etterpå, eller at vi skal le og snakke om filmen og den musikken vi likar, eller lærarane vi ikkje likar." Denne skildringen av tenåringens liv slår meg som temmelig stereotypisk. Dette er ikke en realistisk tankerekke for en tenåringsjente, dette er tenåringslivet sett på avstand gjennom en godt voksen persons blikk. I tekstpartiet sitatet er hentet fra, står klisjeene i kø: Ungdommer sitter selvfølgelig bakerst i bussen, de er trøtte om morgenen, gruer seg til lekseprøver, møtes på kino, spiser pizza og prater bare om musikk og lærere. Akkurat i dette tilfellet er det lite som vitner om psykologisk innsikt fra Hanssens side, og selv om resten av novellen sikkert har mye for seg, ødelegges den av det halvhjertede forsøket på tenåringsempati som forfatteren fremviser.

De ordløse rommene
I novellen Dei ordlause romma finner hovedpersonen trøst i at han har fjernet alle bøker og brev fra rommene i huset sitt. Han har gjort rommene nakne, uten ord. Rommene har mistet den betydningen de hadde da de var fulle av ord, og de venter på å bli fylt med en ny betyding, laget av nye ord. Rommene befinner seg i en tilstand mellom to ordskapte betydninger. Også i denne tilstanden har rommene betydning, men denne betydningen kan ikke kles i ord, den er ikke formulert ennå. Det er den samme mellomtilstanden som karakterene i Sprang befinner seg i, og gjennom novellen Dei ordlause romma viser Hanssen vei fra psykologiske overganger, via settingsorienterte overganger, til formelle overganger i teksten. For ordløse rom florerer i alle de 13 novellene i boka, i overgangene mellom avsnittene. Pausene i Hanssens tekster skapes ikke bare av tegnsetting, linjeskift og innrykk, de skapes av mellomrom. Tekstpartiene er isolerte øyer i et hav av hvitt, og det er opp til leseren å foreta sprangene fra øy til øy. Både gjennom tematikk og form tvinges leseren til stadig å konfrontere overgangene, merke at også overgangene rommer betydning. Men med tittelen Sprang understrekes nødvendigheten av å forlate overgangsfasene, frivillig eller ikke, og Hanssen fremstiller gjerne overgangen som en reise, i ferje, buss eller på sykkel, på vei fra et sted til et annet. I novellen April oppsummeres en av refleksjonene rundt temaet slik: "Vi sit på plassane våre, men er i rørsle likevel, framover, framover. Bort frå noko, fram mot noko anna."

Litteraturen har vel prøvd å ordlegge det ordløse i noen tusen år allerede og slik sett er ikke Hanssens bok spesielt original, men Sprang er fascinerende lesning, og den forsiktige, repetitive og tålmodige nynorsken fungerer godt til å mane frem en tilstand som på samme måten som solen på omslaget tilhører det svarte og det hvite samtidig. For å være naken må man kle av seg, senere må man kle på seg, men tilstanden mellom avkledning og påkledning er vel verdt en studie? "Ikkje ta på deg att, seier han, her er ingen, du kan være vakker her."

Publisert 15.06.07
Tekst: Thoralf Fagertun
Korrektur: Gabriel Moro
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...