Lina Undrum Mariussen er litteraturviter og redaksjonsmedlem i Jung.

Kan man våkne stående?

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje
Lyrikk
Cappelen, 2007

Beate Grimsruds nye bok bruker drømmen som mal, og visker ut grensene mellom liv og fiksjon. Søvnens lekkasje er en modig oppvisning i balansekunst mellom forfatterskapelig trygghet og usikkerhet, hvor refleksjonene over det å skrive har en sentral plass. Noe som innebærer å stille langt flere spørsmål enn man har svar på.

Beate Grimsrud:
Søvnens lekkasjeEn forfatter låner freidig fra eget og andres liv. Beate Grimsrud har vært på teater, og sett en forestilling av James Tierre - en forestilling med like underlig innhold og form som hennes egen skriving. Så hun har like godt lånt med seg Akrobaten hjem, og inn i sin nye bok.

Før jeg sovnet tenkte jeg på en forestilling jeg hadde sett. Om en akrobat og akrobatens mor. Det var en blanding av sirkus og teater. Det hele startet så vakkert.
Akrobaten ligger i hvit pyjamas i en hvit seng. Røyk siver opp fra scenegulvet. Lyset svinner. Det blir svart på scenen og mørkt i salen. Når lyset tennes igjen står den hvite sengen på høykant. Akrobaten setter seg opp. Eller snarere ut. Han våkner stående. Også han, Akrobaten, er overrasket.
Jeg vet at jeg før jeg sovnet bestemte meg for å huske det siste jeg tenkte på.

Grimsruds tekster er steder for undring. De vante tingene blir plutselig litt mer fremmede, og man ledes for eksempel til å tenke: "Hvordan er det nå igjen? Hvordan ligger jeg med armene når jeg sover?" Tekstene slentrer fram på en måte som kan virke tilfeldig og spontan. Likevel har de en presisjon som gjør at de sitter som skudd. Slektskapet mellom Søvnens lekkasje og Grimsruds tidligere bøker er ikke til å ta feil av. Vi kjenner igjen stemmen, freidigheten, dette helt unike språket. Nærvær. Autentisitet. Originalitet. Og ikke minst overraskende retningsendringer undervei i tekstene. Men der de tidligere bøkene har bygd opp klare fiksjonsuniverser som tekstene boltrer seg innafor, er det her skåret sprekker i forhenget mellom fiksjonsunivers og skrivestue. Lyset siver gjennom. Virkeligheten lekker inn i fiksjonen, og fiksjonen lekker inn i forfatterens eget liv.

For det handler om å skrive.
"Jeg ligger med armen rett ut fra virkeligheten", sier jeg-personen, forfatteren, idet hun beskriver seg sjøl i innsovningsøyeblikket. Hun prøver å gripe noe i drømmene som hun kan hente tilbake til våkenheten, noe hun kan skrive om. Allerede i første kapittel starter søvnens lekkasje. Forfatteren sovner, og kontroll og fornuft overgir plassen til det assosiative og absurde. Grensene mellom sant og usant, virkelig og fiktivt, blir flytende. Bokas form styres av drømmens mangel på sammenheng, noe som gir frihet til å gå inn og ut av situasjoner og hendelser, minner fra barndommen, små tablåer som forlates igjen, uten at tekstene er bundet sammen av noe fast plot.

Søvnen er forfatterens fristed, og samtidig forutsetningen for å kunne tråkke over grensene for hva som er mulig; å gå ut av seg sjøl og inn i andre personer, for å kunne skrive om dem. Som en av karakterene hennes uttrykker: "Ofte tenker jeg at jeg burde være en stund i en annen." Bokas hovedperson er, i beste metalitterære ånd, Beate Grimsrud sjøl. Hun går åpent inn i mange grublerier om det å være en skrivende person. Hun "er en sånn som lekker" - lekker informasjon om seg sjøl inn i boka hun skriver, og blottlegger seg til de grader, at hun på et tidspunkt i teksten møter seg sjøl, stående naken i en barkø. Risikabelt? Ja. Ubehagelig? Utvilsomt. Morsomt? Absolutt!

Boka innledes av følgende ord: "Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv." Som forfatter pleier man til daglig omgang med vel så mange fiktive figurer som levende personer. Karakterene blir en del av hverdagen, og som Grimsrud har sagt i tidligere intervjuer, blir hun ofte så godt kjent med karakterene hun skriver og leser om, at de oppleves som virkelige for henne, hun fører samtaler med dem, krangler og diskuterer. Derfor er det kanskje ikke så rart at Anders, som vi kjenner fra familien Larsen i romanene Å smyge forbi en øks og Hva er det som fins i skogen barn? plutselig dukker opp i teksten.

Jeg setter meg i en sofakrok. Ved siden av meg sitter en ung mann og studerer de andre teaterbesøkende, som om vi begge gjorde det. Han dunker meg lett i siden og sier:
- Tenk at det er et menneske stappet inn i hver eneste kropp.
Den replikken kjenner jeg igjen. Den får meg nesten til å våkne. Jeg kaster et raskt blikk på ham. Det er jeg som har skrevet den, tenker jeg stolt. Jeg kikker igjen. Først blir jeg glad, så kjenner jeg ham igjen og gleden forsterkes. Men jeg blir også urolig. Hva gjør han her?
(...)
- Anders, du vet at du ikke skal være her. Du er fra mine tidligere bøker og har ingenting i denne fortellingen å gjøre. Gå din vei, sier jeg.

Men Anders vil ikke gå vekk. Når forfatteren minst aner det, oppdager hun Anders på en benk i parken, sammen med en annen figur (som gir assosiasjoner til Tim Burtons animasjoner); Den Høye damen, hun som er tre meter lang, og ikke passer inn i noen klær i butikken, ja, egentlig passer hun ikke inn noe sted. Forfatteren vil ikke at Anders og Den Høye skal ha noe med hverandre å gjøre, hun blir sjalu og vil stryke dem ut av teksten, vekk fra benken, der hun selv vil sitte, men det nytter ikke. Hun har ikke kontroll over sin egen fiksjon.

Dette tekstuniverset er befolket av de merkeligste sammensetninger av karakterer. Med største selvfølgelighet dukker det opp litterære figurer som Raskolnikov fra Forbrytelse og Straff, og den Navnløse hovedpersonen fra Hamsuns Sult. Forfatteren støter også på Akrobaten fra teaterforestillinga hun nettopp har sett, og i et puterom i den lokale barnehagen møter hun Strengteoretikeren, en fanatisk matematiker som arbeider med å finne Teorien For Alt. Sammen med Strengteoretikeren og Den Høye damen deltar forfatteren i det mest originale borettslagsmøtet noen sinne.

Idet en viktig tanke skal fanges, ringer telefonen
Det absurde og drømmeaktige glir i enkelte tekster over i marerittlignende situasjoner. Forfatteren og vennen hennes sitter på kafé, og blir avbrutt av mytefiguren Sisyfos, som setter seg ned ved bordet deres, uten å være invitert. Han vil bli venn med forfatteren, men det vil ikke hun. Sisyfos gjør forfatteren ille berørt, fordi han er en levende påminnelse om at enkelte problemer aldri tar slutt. Det er som steinen han går og skyver på: Når han har skjøvet steinen sin opp på toppen av fjellet, ruller den ned på andre siden, og han er like langt. Forfatteren blir dessuten ergerlig over at han har dette vanskelig navnet som hun, fordi hun er dyslektiker, aldri klarer å stave riktig på tavla.

Innimellom sitter forfatteren og skriver, eller prøver i hvert fall å skrive. Når verden trenger igjennom og avbryter henne i arbeidet, framstår virkeligheten som like absurd og vridd ut av proporsjoner som det hun sitter og dikter opp. Det er selvfølgelig telefonselgere som ringer, og vil ha henne med på konsumsamfunnets kjøpefest, ved å prakke på henne absurde varer som for eksempel fast abonnement på postordretruser. Forfatteren vil ikke være med på kjøpefesten, og legger fort på røret.

Refleksjonen dreier seg blant annet om hvilket ansvar forfatteren skal ta på seg for verdens elendighet. Hvor skal hun være mest engasjert; i fiksjonen eller i virkeligheten? Det er ikke bare telefonen som ringer og avbryter henne; heller ikke de stakkars romanfigurene Raskolnikov og den Navnløse vil gi forfatteren fred. De dukker til stadighet opp og overøser henne med gaver, enda så fattige og sultne de er. Det er ubehagelig. De er for nærgående, og kan minne om spøkelsene som hjemsøker Scrooge i Dickens' Et Juleeventyr. Så lenge forfatteren kan forholde seg til dem som fiktive figurer, som attpåtil stammer fra bøker hundre år tilbake i tid, har hun dem på trygg avstand. Men når de står der og banker på døra, invaderer tankene og livet hennes, blir nøden deres for påtrengende, for virkelig:

Jeg vet at jeg burde ha gitt den Navnløse og Raskolnikov hver sin varme velsydde uniform. Men nå er det for sent.
Jeg må nesten le. Tenke seg til de to som vandrer omkring i kulde i gamle Kristiania og gamle St Petersburg i hver sin uniform tilhørende framtiden.
Jeg forsvarer meg med at det må være det umulige i det som gjorde at jeg ikke ga dem bort. Den Navnløse og Raskolnikov har sitt århundre, de sovjetiske uniformene har sitt og jeg har mitt. Jeg føler meg tom.

Forfatteren sliter med samvittigheten, og blir usikker på betydningen av sitt eget arbeid. Er det å være forfatter en feig innstilling til virkeligheten, er det riktig måte å bruke kreftene sine på? For hva betyr kunsten, de luftige tankene hun møysommelig prøver å sette ord på? Hva er de verdt, i forhold til varene hun føler at hun burde kjøpe, for å holde samfunnshjulene i gang? En hvit pose med ukjent innhold går igjen i flere tekster gjennom boka. Inneholder posen virkelig 40.000 kroner, som mannen på t-banen påstår? Eller inneholder den viktige, verdifulle tanker? Uansett er det noe som må fanges:

Under sengen blåser det fram en hvit plastpose. Den Høye farer opp og fanger den med blikket. Den er full av noe lett, tenker hun. Den er proppfull med dette tenkte. Den ser bare tom ut.
Den Høye løper etter posen sørover langs E-18. Håret blafrer lett i vinden. Hun løper i slowmotion. Solen stiger hvit og kald. Posen kastes framover av vinden. Den Høye løper. Den Høye roper:
-Nå er jeg snart rik!

Det fins riktignok mange måter å bli rik på.
Forfatteren virker svært forundra over å oppdage at det også fins solidaritet, nestekjærlighet og varme i verden. Hvem skulle trodd? I en nydelig passasje snur teksten en rekke spørsmål på hodet, og peker på alt som faktisk fungerer:

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt omkring seg? Skyter inn i vilkårlige folkemasser? Hvorfor holder bro-bro-broene? Hvorfor raser ikke husene? Hvorfor styrer ikke bilisten over i motsatt kjørebane. Hvorfor bremser folk når de skal bremse. Hvorfor skal de bremse? Hvorfor tegner, tegner, tegner ikke ingeniørene feil?

(...)

Vårsolen slikker med sin kjærlige tunge og lokker små maur ut og opp, på tuas topp. Der oppe kan de kose seg kongelig. Få og bli fylt. Ese av varme.

Utvalgt av solen. Og siden ...
Hvorfor blir ikke liggende i solen?
Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt omkring seg?
Hvorfor stjeler de ikke. Hvorfor sniker de ikke og hvorfor skriker de ikke.
Hvorfor kryper de varme maurene tilbake ned i tua?
Inn dit varmen ikke har strukket til, og legger seg på alle de kalde og frosne maurene. Varmen synker, sprer seg fra varm til frossen. Og hvorfor gjør de det?
En glohet maur med kroppen varmet av den første vårsolen, magen mot kald kamerat. Hvorfor raser ikke husene?
Magen mot kald kamerat.
... og de gjør det bare ...

Kanskje er vi alle mer enn mennesker

Dette er en tekst som gjør meg veldig glad. Den ligner poesi; en tekst som stammer, som begynner i rasende tempo, men sakner farten etter hvert. Det føles som om den undrer seg på "riktig måte". Hvis det finnes noe sånt som feil og riktig måte å undre seg på.

Jeg synes i grunn at alle tekstene til Beate Grimsrud undrer seg på "riktig måte". Det er den barnlige, litt naive forundringen som aldri helt vil slippe taket. Og ikke uten et visst opprør. Som når "Jenta i treet" sitter ei hel natt i hagens høyeste tre, i ensom protest mot alt hun ikke liker ved verden. Jenta er sint: "Hun forfatter et brev til universet. Det skal, hvis det blir ferdig, underskrives med: Lurt verdensborger, søker kontakt med likesinnet i nåtid." Hun er usikker på om det egentlig nytter å protestere. Her møtes det barnlige og det voksne perspektivet i humor og sårhet: "Det er bare dumminger som sier fra. Som opponerer mot tiden, rommet og kulturen. Men noen må gjøre det. Hvis ikke et eneste menneske klatret opp i et tre og skrek nei, ville andre de andre miste fotfestet og da kunne det ikke fortsette."

Lekkasje og herlig løgn
Det er i slike trassige tekster, at jeg synes jeg ser et snev av Lydia. Lydia Larsen, søsteren til Anders. Det samme skjer når forfatteren dukker ned i et minne om å stå på toppen av en enorm hoppbakke som tiåring. For sjøl om den lille teksten om hoppbakken, "Å hente hjem en fortelling" handler om forfatterens egen oppdagelse, som barn; at hun kan forandre på virkeligheten, skape nye sannheter, ved å finne opp nye (en forutsetning for senere å kunne skrive), så er det nettopp dette også Lydia Larsen ville ha gjort, tenker jeg - det er Lydias trass og stolte evne til å snu en ulempe til sin fordel jeg kjenner igjen - rett og slett fordi jeg kjenner Lydia bedre, etter å ha lest to romaner om henne, enn jeg faktisk kjenner personen Beate Grimsrud. Og det er dette som får meg til å se, som så mange andre steder i denne boka, hvordan det hele tida lekker mellom forfatteren og fiksjonen. At Lydia sannsynligvis er litt Beate, at Beate er litt Lydia, litt Anders, litt Høy dame som ikke passer inn noen steder, litt Akrobat som våkner stående og svært forundra, og en anelse strengteoretiker, som lengter etter Den Ene Løsningen. Og vi lesere kan ikke riktig vite hva som er sant og hva som er fiksjon, det er jo hele poenget:

Forfatteren står ti år gammel på toppen av en 70-metersbakke, og har helt sikkert tenk å hoppe. Men hun tør ikke. Det er et fryktelig dilemma. Hun MÅ hoppe, for først da har hun noe å fortelle når hun kommer hjem. Det er da en ny innsikt vokser fram, en lur nødløsning:

Jeg er meget forundret. Jeg kommer ikke til å hoppe. Jeg går baklengs ned trappene. Da jeg nesten er nede flyr en tanke gjennom meg. Jeg kan fortelle at jeg hoppet likevel. Det kommer jeg til å gjøre, tenker jeg fornøyd.

Publisert 15.06.07
Tekst: Lina Undrum Mariussen
Korrektur: Thomas Marco Blatt
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...