Frode Alexander Brøndbo (f. 1974). Cand. philol med hovedfag i nordisk språk og litteratur, frilans skribent. Tidligere publisert tekster bl.a. på Jung.no og i Vinduet.

Av flekken

[Femte januar to tusen og fire, klokka null fem tretti fem]: Noe selvforsynt

Hva er det som kan bekjempe kjedsomheten, annet enn bevissthetens evne til å lese det fiktive inn i det statiske, akkurat som landskapet kan gis nye betydninger ut fra hvordan eller hvor lenge du ser på det, for det er jo slik at jeg tvinger meg, helt ubevisst selvsagt, til å fortelle meg selv noe nytt hver gang jeg skuer utover denne fjorden og forventer at den skal stå der uforanderlig med trærne med epler i forgrunnen, og veien nedenfor som leder mot helt andre utsikter og horisonter, og like lite som disse horisontene viser seg, kommer de til syne, ustanselig, i kraft av at jeg står her avskåret fra disse utsøkte synene, de delikate og mektige havene og bølgene, dønninger som befinner seg lagt der ute, som jeg vet finnes og som jeg ikke kan se og som jeg kan forestille meg hvordan ser ut, med en skremmende realisme, langt utenfor min egentlige fatteevne og denne trange fjorden, og videre hvordan disse horisontene leder mot nye horisonter og nye på nye horisonter og etter hvert til byer og byer som går over i byer, parker og naturreservat og kalde, polare strøk og en som står der ute i havgapet og skuer uvitende over mot mylderet av veier, gatelys og bygninger på den andre siden og bak ham mil på mil med fjell og skog og ikke et menneske i sikte, før en ny by tar over, langsomt, først i form av spredt bebyggelse, senere forsteder eller drabantbyer, videre store senter med parkeringsplasser fulle av biler og trafikk som går over trafikk i veldige konstruksjoner som leder innover mot sentrum med kontorer der beslutninger tas og kafeer og barer med stemmer og nye språk og videre forbi gjennom nettverket og mobilnettet og veiene og broene og lys og kanaler og ansikter, atter nye forsteder med barnevogner som trilles fram og tilbake, der lange, hengslete skikkelser vandrer langs de mørke fortauene og videre tynnere og tynnere mellom husene, husdyr som beiter på de lange jordene, de grønne flekkene og kanten av skogen som strekker seg i en rett linje til en ny by overtar eller til skogen slutter seg om deg og du blir stående foran vinduet og se på dette som ikke forandrer seg som du hele tiden kjemper mot, mens natten faller på og reisen har gjort deg trøtt og du faller og faller og kjenner deg tyngre og tyngre til du glipper og trekkes mot en avgrunn eller lange, dype, trange gruveganger, bortgjemte i villmarken der arbeidet er lagt ned for mannsaldre siden, og i dette bildet blir det øde noe forutbestemt, noe forlatt som tar bolig i deg, noe du vil kunne kalle din skjebne, noe som ligner på din stemme og det som rører seg bak den, det som bare er deg og bortenfor det, det som ustanselig kravler og vokser inni deg, upåvirket av dine bekymringer, noe selvstendig og selvforsynt og som fletter seg inn i seg selv, om og om igjen, til et helt nytt landskap kommer til syne, som strekker seg og danner en ny horisont mot noe der ute, noe som aldri før har vært akkurat slik, men som blir dette landskapet jeg ser ut på nå, det som jeg nøyer meg med, for alt det andre er også dette, tenker jeg og vet det bare er innbilning, en behagelig tanke, en måte å holde ut det faktumet at jeg ikke rikker meg, at jeg ikke rører meg av flekken

[Syvende september to tusen og tre, klokka null tre tjuetre]: Skjærene og epletrea

Tenkte på det etterpå, det var epletrea på utstilling der ute og det var skyggene og noe som gjemte seg midt i mellom, det var noe med refleksjonen i vinduet der speilingen innenfra ble blandet med hagen ute og skjærene som til stadighet lagde rabalder der ute, det var timene og avstanden, veien som snodde seg forbi og fortsatte innover mot den østre siden av fjellet jeg tenker på, det var før sola sto opp og gjenskapte grønnheten i bladene, det var landskapet utenfor, siden sommernatta var relativt mørk for denne årstiden, slik som den gang han som nå skriver sto der ute på grasset mellom epletrea og de andre satt der inne og han bare ble stående der ute og kikke inn på de som satt der inne, på samme måte som jeg sitter inne her nå og tenker over dette, uten at jeg kan forstå hvorfor jeg tenker på dette akkurat nå, men det var noe med de trea og hvordan de krummet over mot huset, som om huset var en lyskilde eller en energikilde som de vokste mot og måten han sto bøyd på, nesten sorgtynget, og hvordan det uklare bildet utenfor vinduet ble blandet av speilingen fra stua og skikkelsene der inne og jeg kunne se mitt eget ansikt, eller refleksjonen av mitt eget ansikt, plassert i en stue som ikke lenger er min egen, helt forskjellig fra den jeg sitter i nå, selv om det like godt kunne vært den samme, den med utsikten ut mot epletrea med eplene jeg ikke blir ferdig med å plukke og det bratte fjellet på andre siden av fjorden, dette fjellet som jeg har betraktet i årevis, som jeg fortsatt betrakter, men fra en helt annen vinkel nå, en vinkel som ikke synliggjør den bratte stigningen fra fjorden, men snarere en mer slakere med høyreiste, mørke grantrær som ikke kan sammenlignes med disse epletrea (med spredte, kraftige greiner lenger nede og mindre og tettere forgreininger lenger ut og oppe og frukten som på seinsommeren begynner å bli spiselig), som brått blir overtatt av fjellbjørk før snaufjellet og videre kan jeg skimte toppen, men ikke så markant som fra det aktuelle vinduet eller vinkelen der en kan se epletrær i forgrunnen, epletrær innrammet av fjord og fjell, en utsikt som nesten kunne minne om et postkort, hvis jeg ikke hadde visst bedre, for i motsetning til et tåpelig postkort har ikke dette utsynet noe det skulle ha sagt, det er skikkelsen som betrakter innenfor som bestemmer alt, og hvis han ikke vil at landskapet skal tale, holder det kjeft og blir ubevegelig, selv når det er væromslag og sola bryter igjennom og skaper nye nyanser og skygger og skjærer flyr i forgrunnen

[Tiende februar nitten syttifire, tidspunkt ukjent]: Fra utkikkspunktet

Noen puttet meg her, jeg aner ikke hvem, men en eller annen må det har vært, for jeg valgte ikke disse gardinene, disse møblene, dette huset, denne utsikten ut mot hagen og veien og fjella bak veien eller himmelen bak fjella - dette landskapet som jeg er så usigelig lei av å betrakte, dag ut og dag inn, rommene i denne falleferdige leiligheten, det triste, blomstrete tapetet, glasset med melk som står foran meg, handa som løfter det, munnen som drikker av det, svelget, lungene og skogen som bare vokser og vokser der inne, uberørt av meg og min vilje, også når jeg lukker øynene og forsøker å tenke på helt andre ting, da er det som om den fortsetter å vokse bak øyelokka - jeg våknet bare opp i disse omgivelsene og fortsatte som om ingenting hadde hendt, som om jeg hadde levd her alltid; jeg stod opp fra en fremmed seng, reiste meg opp i et fremmed rom, kledde på meg, gikk inn i stua og videre inn på kjøkkenet og ble stående foran kjøkkenvinduet i Amtmann Bergs gate og stirret tomt ut på landskapet og noen slitte anleggsmaskiner som sto der, tilsynelatende forlatte og ubrukte, selv om jeg var klar over at noen brukte dem, at de ble tatt i bruk etter jeg hadde forlatt huset, for etterpå, tjueto år senere, gikk jeg på jobb som om ingenting hadde hendt, og jeg tenkte nettopp dette, at ingenting hadde hendt, at det var slik det måtte være, og at det alltid hadde vært slik enda jeg fikk fornemmelsen av at jeg ble holdt for narr, at noen hadde tenkt ut det hele, at det hele var et utspekulert komplott som jeg var utsatt for, og som jeg etter beste evne forsøkte å ignorere, late som ingenting, for ikke å spolere spøkens dimensjoner, som om jeg godtok at jeg var den tragikomiske figuren i dette pornografiske spillet, noe som ikke var tilfelle, men det hele oppsto som en konsekvens av at jeg ikke hadde noe valg eller reelt alternativ, som om omgivelsene øvet et press på meg og at den eneste utveien gikk om døden, et ord jeg forresten avskydde å bruke, et ord som jeg ennå prøver, etter beste evne, å unngå, og derfor ble løsningen å late som ingenting, holde maska om du vil, fortsette mine oppgaver, noe som gikk ganske greit, for det gikk en slags automatikk i det, som om jeg forholdt meg til et ferdig skrevet manuskript som ble gjentatt og gjentatt, innøvd og perfeksjonert inn i det sykelige og avskyelige, fra det kjedsommelige til noe gripende og rørende og grusomt, så langt fra spøkens opprinnelse som det gikk an å komme, og alltid med vissheten om at når som helst kunne det skje, det som jeg egentlig hele tiden gikk og ventet på, at du en dag uforvarende, med gråten i halsen, plukket meg opp og avsluttet det hele.

Publisert 14.03.07
Tekst: Frode Alexander Brøndbo
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...