Mikkel Bugge, f. 1978 i Vesterålen. Han er tidligere publisert i en rekke tidsskrifter og antologier. Novella "kraft" er henta fra samlinga "Yttersider" som kommer på Forlaget Oktober våren 2007.

kraft

Kyrre løfter meg opp fra krakken, bærer meg bort til bordet, bretter opp skjørtet mitt og dytter ansiktet ned i kjøkkenbordet. Han klemmer den ene hånda rundt låret, med den andre tar han fram keramikkengelen, trykker den inntil kinnet mitt, vingene mot tinningen, det hvite mot det hvite.
 "Den e ødelagt!" roper Kyrre, "Ødelagt!"
 Ansiktet mitt klemmes mellom Kyrres engel og den harde bordflata full av suppeflekker og brødsmuler. Det gjør vondt. Han snøfler meg i øret, hånda hans er klam og glipper nedover låret. Når jeg tenker på hvor forsiktig jeg plukka engelen ned fra veggen ved kaminen, lot den hvile i hendene mens jeg sto og så på den før jeg knuste den mot kaminkanten, begynner jeg å le. Ikke høyt, bare klukkende, mest for meg selv. Kyrre slipper tak i meg, fomler, jeg snur meg, holder om ham mens vi glir ned på gulvet. Og med hodene tett sammen, hendene i hendene, faller engelen fra hånda hans, gynger bortover fillerya og blir liggende under bordet. Kyrre lener seg mot veggen, løs maling og tynt hår, jeg ser på øyelokkene hans, de lange mørke øyelokkene, smilehullet, nesa som trekker seg sammen, åpner seg, den stille pusten. Han legger munnen inntil øret mitt, men jeg bryr meg ikke om hva det er han sier, det er bare så vakkert å høre ham hviske.

Jeg sitter på krakken ved ovnen, hiver inn mer ved, gryta er full av vann, vi har ikke vifte, så det legger seg et damplag over veggene, taket og vinduene. Gryta er stor, alt må alltid kokes inn. Jeg begynner å fortelle Kyrre en historie fra Torggata, men bruker ord som leiebygårdshelvete, pakistanermafia og asfaltangst, og siden han ikke har noe forhold til disse ordene, blir han bare sittende og stirre gjennom vinduet på de nyoppsprukne skyene og den skarpe sola. Han har ikke kledd på seg skikkelig. Bare en åletrang singlet og et par side boxershorts. Han er ubarbert, sliten og trøtt, men ser likevel ganske pigg ut. Jeg sier: Du ser pigg ut Kyrre. Han reagerer ikke. Puster med nesa og stirrer ut av vinduet. Jeg ber ham kappe mer purre og han våkner til, finner fram fjøla og den lange spisse kniven. Fingrene hans er tykke og runde. Det hviner i pipa, jeg skrur igjen trekket, lyden forsvinner oppover ovnsrøret. Kyrre gir meg fjøla og følger med, mens jeg heller nedi de små bitene som deler seg og går i oppløsning sammen med alt det andre i det putrende vannet.
 "Ska vi ikkje et snart?" spør han.
 Jeg bøyer hodet for langt fram, får dampen over hele ansiktet, ser ingenting, trekker meg unna.
 "Suppa er ikke ferdig ennå," svarer jeg.
 Kyrre henter krakken fra gangen og setter seg ned ved sida av meg, men gangkrakken er liten, og han når ikke opp til ovnen. Han prøver å få tak i sleiva, men han kan ikke lage mat, han blir bare utålmodig og roter det til, hånda mi rører sleiva rundt i raske sirkler, men til slutt får han tak i den, rasper den opp langs kasserollekanten og spruter suppe utover veggen.

Det ryker fra de runde skålene. Vi sitter på hver vår side av bordet. Kyrre har begge albuene på den tilgrisa oransje bordbrikken sin, munnen er like ved suppas overflate, og han bukker nedi, slurper i seg purrebitene, gulrotskivene og stikker skjea nedi nesten før han har tatt den opp igjen. Det er noe beroligende i det å se ham spise, og jeg smaker på suppa. Den er sterk, jeg pleier å lage den på samme måte, men denne har en smak som jeg ikke kjenner igjen. Kyrre har nesten tømt skåla, han heller den over på sida og skraper til seg siste rest. Så skyver han den til side og kikker opp på meg. Jeg sier at det står mer på ovnen og at han kan ta selv, men han nøler og blir bare sittende mens jeg spiser opp. Når jeg er ferdig, går jeg bort til ovnen og fyller opp skåla mi med ei sleiv til. Kyrre reiser seg, trår over det knirkende gulvet og stikker fram skåla si. Jeg gir ham et par sleiver og han går og setter seg.

Etter vi har spist, går jeg ned i kjelleren. Vi har satt opp et par stearinlys og lagt ut noen gamle SE og HØR som vi kan lese mens vi sitter der nede. Det var først etter at vi begynte å se hva som foregikk bak utedoen at vi skjønte hvordan det hang sammen. Folk har jo alltid gjødsla jorda si, skufla fjøsdritten og spredd den utover jordene, men det hadde ikke gått opp for Kyrre at også hans egen møkk kunne brukes, og det slo ikke meg heller før vi begge kikka ut på alle blomstene som vokste opp bak den gamle utedoen i våres. Vi gikk ut og kikka på dem, et par smørblomster og noen blåklokker, jeg bøyde meg ned og lukta på dem og det var første gang jeg kjente den søte blandinga av blomster og dritt, virkelig kjente på den lukta, for jeg har alltid trukket meg unna dritten. Det er rart å tenke på når jeg sitter nedi kjelleren på dassbøtta, men selv de gangene dritten stirra meg rett i ansiktet, har jeg sett bort og skylt ned, kanskje flere ganger etter hverandre og vaska hendene grundig. En gang, mens jeg fortsatt bodde i Bergen, skylte jeg ned, vaska hendene og låste opp toalettdøra. Utafor kikka jeg meg i speilet i gangen og gikk tilbake til de andre i stua. Dette var et middagsselskap hos noen venner. Alle snakka i munnen på hverandre, jeg satte meg og prøvde å høre etter så jeg kunne komme inn i samtalen, men det var ikke så greit for hele tida var det noen andre som greip ordet, en sunnmøring heva stemmen og insisterte på det demokratiske underskuddet i den globale neokapitalismen, den tjuetoårige daten hans var helt enig, og det var da det begynte det å svi i neseborene, jeg kjente meg kvalm, men greide ikke helt å plassere lukta, og det var først når sunnmøringen begynte å snakke om den etnosentriske arrogansen i bistands-Norge at jeg kjente igjen lukta, det var dritten som kom sivende inn i rommet, og selv om jeg ikke ville si noe, skjønte jeg ikke hvorfor ingen andre kom med en kommentar, for eksempel vertinna, ei av mine aller nærmeste venninner, men hun holdt kjeft, skjenka opp vin og kikka bort på sunnmøringen. Så skålte vi og drakk. Vinen var god og folk smilte, jeg lente meg tilbake innstilt på å ta det med ro, men idet ryggsøylen min traff seteryggen rykka jeg til, lukta var ikke til å stå ut, det gikk ikke an å lene seg tilbake og godta, så jeg retta meg opp fast bestemt på å protestere, på å lange tilbake mot sunnmøringen for å få bort drittlukta, og da jeg tok ordet, kjente jeg meg trygg, dette er rett vei å gå, tenkte jeg, samtalen rundt bordet hadde stilna og de andre så på meg, til og med sunnmøringen og daten hans, og jeg spurte ham om det var vanskelig å pugge alle utsagna til Thomas Hylland Eriksen før hvert middagsselskap, noe som fikk umiddelbar respons blant gjestene, de lo, med meg og av sunnmøringen, og jeg fortsatte, for det må vel være vanskelig, sa jeg, å følge med på alt han mener noe om, Hylland, han er jo både ekspert på kreasjonisme, kosmopolis og vårt forhold til Qmelk. Sunnmøringen prøvde flere ganger å bryte inne, men gjestene hindret ham, de hysjet på ham og jeg løfta glasset, tok en god slurk, og var i ferd med å komme til poenget, men da jeg hørte min egen stemme igjen, kjente jeg at drittlukta kom tilbake, enda sterkere enn før, den este ut av munnene våre, infiserte rommet og satte seg i veggene. Jeg som hadde trodd at dritten var forbigående, og skjønte ikke at den var kommet for å bli. Jeg hadde så lenge jeg kunne huske hatt et ønske om å bli drittfri, at dritten og alt som knytta seg til dritten langsomt skulle sive ut av meg og forsvinne, så jeg kunne konsentrere meg om viktigere ting. Det jeg egentlig satt der og protesterte mot var min egen dritt, jeg ville at den skulle forsvinne, men det var selvsagt det motsatte som skjedde, og jeg så på de som satt rundt bordet, men ingen av dem la merke til dritten, så jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å spørre dem om de ikke kjente at det stinka, det stinker her inne, sa jeg, dere stinker og jeg stinker, særlig stinker det vi snakker om, det er bare dritt, men da jeg kikka rundt på de irriterte ansiktene rundt bordet, så de ikke særlig overbevist ut, skjønte jeg at det var håpløst, ingen andre ville snakke om dette, det var ikke derfor de hadde samla seg en søndagskveld i september, så jeg reiste meg og gikk. Vertinna var skuffa over meg, at jeg kunne bruke en sånn anledning til noe så simpelt, sa hun da jeg sto og kledde på meg i gangen noen minutter seinere, du er simpel, sa hun. Hun hadde aldri snakka sånn til meg, vi hadde alltid bare vært venninner, vi hadde støtta hverandre, holdt hverandre i hånda siden vi var små, selvsagt hadde vi krangla, men ikke på denne måten, ikke så direkte og jeg kjente hvor glad jeg ble da hun sa det, det varma meg at hun greide å være så direkte, for det var nettopp det jeg hadde vært, direkte, på en måte som jeg aldri hadde vært før, og svaret jeg fikk var like direkte, og selv om jeg ikke forstod det da jeg gikk hjem den kvelden, ser jeg nå at det var et første steg til å begynne å plukke ting fra hverandre og gjøre livet enklere. Da jeg kom ut hit til Kanosen, var jeg proppfull av dritt. Det bobla over i meg, og på tross av at jeg var klar over dritten, lukka jeg fortsatt øynene for den, men da jeg lå der på alle fire med nesen oppi smørblomsten, tenker jeg mens jeg sitter på dassbøtta, var det noe som blei kobla om inni systemet, en bryter så å si, for da jeg merka at jeg hadde sunket til langt over lårene i dritt, ble jeg ikke kvalm, nei, jeg omfavna dritten, og det var etter denne omfavninga at vi begynte å sette pris på den. For det fikk oss til å begynne å bruke dritten og etter at vi har begynt å bruke dritten, har vi greid å starta opp et ganske omfattende jordbruk. Først satte vi bare noen poteter overbevist om at ingenting kom til å skje, men vi ble overraska, etter bare noen uker begynte det å vokse og gro og vi utvida jordlappen, planta både gulrøtter, kål og vårløk. Kyrre som alltid bare har levd på fisket og det han har fått bytta til seg eller kjøpt for solgt fisk, ble så glad da han skjønte at det var mulig å dyrke noe her, at han holdt på ute på jordet til langt på kveld. For siden vi har disse grønnsakene, trenger ikke Kyrre lenger å selge så mye fisk, han kan konsentrere seg om det han virkelig setter pris på, storseifisket utafor Svartskjæret, det er der han ligger med båten midt mellom storhavet og Kanosen, derfra kan han se hjem og der ute får vi det vi trenger for å overleve. Med denne storseien og grønnsakene, er vi nesten selvforsynte, men for å få gulrøttene, kålen og potetene, så må vi ta vare på jorda og det er det vi gjør nå. Passer på å pløye opp nytt land, bruke komposten sammen med fersk møkk. Uten jorda hadde vi ikke hatt noe kretsløp, og fordi det er et nesten totalt kretsløp kunne en kanskje tro at grønsakene ble infiserte av all dritten, at potetene fikk skabb eller andre bakterier og at vårløkene ble bitre i smaken, men fordi vi spiser så mye fisk, er dritten vår basisk, og den basiske jorda hindrer bakteriene, samtidig som all nitrogen i dritten gir gulrøttene spenstige stammer og store fin busker. Når vi har besøk, enten det er Knut Ivar Abrahamsen som kommer med et par lam eller det er noen turister som har reist utover for å kikke på ærfuglene og ørnene, og de smaker på gulrøttene våre, blir de helt salige, for de har aldri kjent en så saftig gulrot, ja, aldri trodd at en grønnsak kunne smake så godt. Og de blir ofte stående ute på tunet med ei gulrot i hånda og spørre oss om de kan kjøpe en sekk, men vi selger ikke dette her, for hvis vi først hadde begynt å selge, ville vi brutt opp kretsløpet og det er det ingen av oss som vil. Det er kombinasjonen av tjuefire timers fotosyntese, godt lagra kompost, flittig luking og fersk møkk som gir grobunnen for livene våre her ute.

Jeg begynner med oppvasken. Restene sitter fast i gryta. Jeg prøver å legge trykk langt ned på oppvaskbørsten og roterer kraftig rundt, men det løsner ikke. Jeg heller i mer vann, løfter gryta bort på ovnen og fortsetter med skålene og bestikket. På den andre sida av huset bråker Kyrre, han har holdt på med den nye utedoen siden den gamle ble tatt av stormen Ingolf, en storsorm som drev innover her og tok både tak og uthus. Knut Ivar Abrhamsen fortalte om en nabo som åpna ovnsdøra akkurat i det ei vindkule slo nedover fjellsidene, vinden kom gjennom pipa, undertrykket i stua sprengte alle vinduene og han ble liggende omtumla borte ved vedkassen. Nå står Kyrre og snekrer taket ferdig på doen. Gryta koker, jeg setter ei skål til tørk, ser vannet som renner ned på gulvet og fortsetter med gryta. Varmen hjelper, restene løsner, og jeg skrubber vekk de siste små bitene før jeg heller i mer vann og setter den fra meg på ovnen. På benker kapper jeg opp et par gulrøtter og noen løk. Det svir i øynene. Jeg skyver grønnsakene over i gryta sammen med et par lammebein. Jeg drar av meg forkleet og kler på meg de avklipte støvlene ute i gangen. Kyrre ser meg ikke når jeg kommer rundt hjørnet, jeg prøver å rope, men han banker bare hardere. Jeg går nærmere, prøver igjen, men det går ikke, og med knyttneven slår jeg ham i skuldra.
 "Skal du ikke komme inn nå," sier jeg.
 Han pakker sammen sakene sine, blir med meg rundt huset og går inn. Jeg blir stående på trappa og se utover jordlappen foran huset, fjæresteinene nedenfor og havet. Jeg blir aldri helt vant til at avstandene både er så små og så jævlig store. Kyrre romsterer inne i gangen. Selv om vi er omtrent like gamle, tilhører han på mange måter en annen generasjon. Den eneste storbyen han har vært i er Bodø, og da var han stort sett bare på kaia, kanskje aller mest inne i båten, selv om han påstår at han drakk øl på en pub, ser jeg for meg at han var rask med å tusle tilbake til båten og sette seg til rette der inne med en kopp kaffe og et eller annet han kunne reparere. Han har fløyet helikopter tre ganger, men aldri flydd rutefly. Han har heller aldri tatt tog. Jeg har mange ganger sagt til ham at det med fly ikke er så mye å skryte av, men det er toget som teller. Vi burde tatt hurtigbåten til Narvik, og derfra tatt toget til Kiruna, har jeg sagt, det er en flott tur, den bratte stigningen og turen innover i fjellandskapet framover mot gruvebyen. Men det er ingenting mot turen tilbake, særlig de siste tjue minuttene, når man kommer ut over Ofotfjorden og får utsikt over Narvik langt der nede, havet og øyene utafor. Når jeg har nevnt dette, har han ikke reagert nevneverdig, han har kanskje gitt fra seg et par nasale lyder eller et lite sukk, men ikke sagt noe verken i den ene eller andre retningen. For dette med reise er ikke det eneste som gjør at Kyrre tilhører en annen generasjon. Han tilhører også en generasjon som ikke prater sammen. De som arbeider, og når de ikke arbeider, så sitter de og ser ut av vinduet. Man kan kanskje si at han er en av de yngste i sin generasjon siden de fleste av disse ordløse folkene forsvant for flere tiår siden.
 I alle de tidligere forholdene mine har vi hatt en masse dypsindige samtaler, oppheta diskusjoner, krangler og pjatt. Jeg må sammenlagt ha ligget flere måneder i forskjellige senger og sofaer og snakket ut om alt mulig, lirt av meg en masse fraser, sikkert fordi jeg trodde at dette på en eller annen måte skulle få den andre til å forstå meg, men vi kom jo aldri noen vei med det. Pjattinga genererte jo bare mer pjatt. For hver samtale vi hadde, kom det fram mer som vi hadde usnakka med hverandre og den påfølgende kranglinga dreide seg nesten alltid om tidligere pjatt, ord som dukka opp igjen og som vi nå prøvde å få til å bety noe annet enn tidligere, eller hendelser som den ene mente den huska bedre enn den andre, kort sagt rot, vi pleide å tro at vi kunne løse opp i rotet bare ved å ligge der, men rotet tok vi jo med oss, etter at pjattinga var over og vi begynte å gjøre andre ting, for eksempel ligge sammen, det gikk ikke an å ligge sammen når vi allerede hadde samla på oss så mye språklig slagg, derfor ble vi liggende nakne i senga og snakke sammen til vi ikke hadde mer å si, til vi var utsnakka og da gikk vi fra hverandre, hva mer skulle vi gjøre sammen, det var ikke lenger noen vits. Derfor ble jeg så glad da jeg endelig fant Kyrre. Nettopp fordi det ikke går an å prate med ham, åpner det seg en masse andre muligheter, ordløse åpninger som vi kan utnytte som vi vil, og det er akkurat i denne språkløsheten det går an å få stelt i stand et samliv. Ofte tenker jeg at det optimale ville vært at vi ikke engang snakka samme språk, selv om vi stort sett konstant misforstår hverandre, drømmer jeg om at vi aldri forstod et eneste ord.

Senga brekkes bakover, leppene suger seg fast på halsen min, hendene hans tafser hele tida på noe annet mens tennene biter meg i øret. Den sykelige følelsen av velvære, han er under meg, kjønnet mitt bretter seg over hans, vi er samla, vi velter inn i hverandre, alle valkene rører på seg, hår, bryst, bevegelsene bare fortsetter. Det finnes en rytme i dette, vi må bare finne den. Kroppene som svetter, pipler, jeg bøyer det ildrøde ansiktet mitt bakover, alle føttene, fingrene, han legger seg over meg, jeg prøver å holde ham fast, klemmer knærne tettere sammen. Rykkene, de korte hikstene, kjønnsorganet hans glipper fra skrittet, han klemmer meg ned, onanerer, jeg sliter vekk hånda og får tak rundt skaftet hans, skyver ham fra meg, holder ham fast, dytter ham ned og setter meg over ham. Det er klamt og varmt og trangt og tett og et eller annet sted må dette ende, men han fortsetter å dra i meg, velter meg overende og i et glimt fanger jeg blikket hans, han ser rett gjennom meg og jeg har aldri kjent dette før.

Sola har skint og skint, det lyse er så lyst, og når jeg åpner øyene, ser jeg Kyrres kropp ligge for seg selv borte ved veggen. Jeg har dratt til meg det meste av dyna. Den nakne ryggen hans er kraftig og bred, jeg husker første gang jeg lå og klamra meg til den ryggen, bora ansiktet inni håret hans og holdt meg fast, det er ikke så lenge siden, men lenge nok til at jeg vet at jeg aldri kommer til å klamre meg fast til en annen rygg. Jeg setter føttene på det kalde gulvet, får frysninger med det samme, går ut og lukker døra forsiktig bak meg. Trappa knirker nedover trinnene, treverket på den nederste avsatsen er så slitt av alle føttene, fotsålen min passer perfekt inn i den myke formen og jeg blir plutselig redd for at den skal gi etter når jeg legger trykket på helen. På badet skyller jeg håret i varmt vann. Det er iskaldt i rommet, da det var vinter frøs rørene under badegulvet og vi måtte krype innunder gulvplankene med hårføner for å tine dem opp. Hodebunnen sitrer, hårstråene renner utover porselensvasken og det slår meg hvor glad jeg er i store speil og små steiner. Jeg ruller hodet inn i et langt, rødt håndkle, tar på meg tøfler og går inn på kjøkkenet. Det er flere timer siden ovnen var varm, i vedkassa ligger plankene fra den gamle utedoen og jeg kjenner på treverket mens jeg fyller opp ovnen. Jeg tenner ei fyrstikk, prøver å få fyr på flisene i ovnsåpninga, men det blåser og flammen forsvinner før jeg får det til. Jeg plukker opp noen papirer fra aviskurven, blar gjennom dem, det er levekårsundresøkelsen fra Statistisk Sentralbyrå, jeg river dem opp i biter, stapper dem inni ovnen og tenner på. Når jeg ser papirene ta fyr, brenne opp og forkulle inn i ovnen, slapper jeg mer av, for det er deilig å være kvitt den der levekårsundersøkelsen.
 Det er alltid Kyrre som henter posten. Hver dag klokka halv tre tar han på seg støvlene og trasker nedover til skuret på kaia der han setter seg og venter på båten. Det er et lite vindu i skuret som gjør at han kan holde øye med fjorden og postbåten. Ikke en eneste gang har Kyrre sovna eller glemt bort at han skal hente posten, selv om det ikke er så ofte vi får post. For et par uker siden kom han inn med en levekårsundersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå, og denne levekårsundersøkelsen tok meg litt på senga. Han hadde allerede åpna den da han kom inn. Revet opp konvolutten og begynt å bla gjennom arkene med de skitne fingrene sine, men han leste bare overskrifta høyt før han slengte papirene fra seg i vedkurven. For ham spilte det ingen rolle, han ville ikke være med på noen levekårsundersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå, men jeg plukka papirene opp og leste dem. Selvsagt skulle jeg ikke gjort det, jeg skulle latt dem bli liggende i vedkurven, men jeg greide ikke, noe i meg ville se hva det sto og jeg begynte å bla i dem, satte meg ned og leste, tok til og med fram en blyant forberedte meg på satt et par kryss i boksene, men jeg ble bare mer og mer oppkava av levekårsundersøkelsen, den satte i gang en masse tanker som jeg hadde holdt tilbake og dytta vekk i flere måneder, allerede det første spørsmålet "Hvor mange personer består husstanden av?" Hva skulle jeg svare på det, tenkte jeg. Jeg bor jo ikke her. Det er helt uaktuelt å bo her. Det var noe av det første jeg sa til Kyrre. Hvis det er noen av oss som skal flytte, så er det jo du. Jeg har en nyoppusset tre-roms på Mølenpris med børsta stålkjøleskap og induksjonsovn. Der kan vi bo. Vi kan ikke bo her. Det er jo ingen her. Det er helt øde. Dette er verre enn øde. Det er ei død steinrøys med et hus. Så det er klart at jeg ikke kunne flytt hit, og siden jeg ikke kunne flytte hit, er det klart at jeg ikke bor her. Hvem kunne vel bo i et skur som dette? På spørsmål 13 "Hvor mange vannklosetter har boligen?" er svaralternativene

1
2
3
4
Flere enn 4

Men det er ikke noe vannklossett her, inntil vider er det ikke engang en utedo, bare ei dassbøtte som vi må tømme i komposten når den er full. Og det er ikke noe alternativ f) for dassbøtter, vi faller allerede på spørsmål 13 ut av levekårsundersøkelsen fra Statistisk Sentralbyrå, så det er klart at jeg ikke bor her. Hvordan skulle det tatt seg ut? Ei jente som meg kan dra på ferie hit. Hun kan fly oppover en dag i juli sammen med de andre turistene, sitte og se ut av flyvinduet på helglandskysten, Bodø og Lofotveggen i bakgrunnen. Hun kan leie en bil og kjøre utover i øylandskapet mens det blir natt og det fortsatt er like lyst og sola stikker fram mellom toppene og hun ikke greier å stoppe, bare kjører videre. Og når hun har kommet så langt veien går, ta en båt utover til ei billøs øy for å overnatte ei natt i sommerhuset til noen venner av henne, men det betyr jo ikke at hun bor her, selv om hun dagen etter treffer en folkesky fyr som hun ikke sier et ord til. Selv om hun bestemmer seg for å bli en dag til, og en dag til, og en dag til, betyr jo ikke dette at hun bor der ute på den ytterste holmen. Og selv når hun har leid ut leiligheten, fått innvilga permisjon fra jobben og sagt ja til å bli på øya et lite år, betyr ikke det nødvendigvis at hun er en fast del av husstanden. Det vil i så fall innebære at Kyrre har fått seg dame. Og hvem skulle trodd det? De gamle mennene inne på fiskebruket i sine slitte blå kjeledressene og tjukke fiskehansker, ble stille da de første gang så meg komme inn med båten sammen med Kyrre. Med sneipen i munnviken tenkte alle sammen; åssen kan det ha seg at han der Kyrre på Kanosen har fått seg dame? For Kyrre er en av dem som ble igjen. Som ikke fikk huka tak i Marthe eller Laila eller Eva Kristine mens de dansa ungdomsklubben. Eller Renate eller Evy eller Trine på festene oppe hos han Knut Ivar Abrahamsen. Han er til overs. Kyrre har fortalt meg dette, eller jeg har halt det ut av ham, brukt flere måneder på å samle det sammen. Og da jeg sto og så på ansiktene til fiskerne på kaia mens vi lossa fangsten, tenkte jeg på Hinan-provinsen i Kina der det går 1,35 menn på hver dame. Det er ,35 for mange. ,31 eller ,32 av disse kan ikke uten videre dra til Hubei eller en annen naboprovins for det har allerede ,1 og ,2 prøvd, og de ble møtt med blankt avslag. I Hubei hadde de mer enn nok med sine egne menn. ,1 ble skamslått med ei kølle av en fyr fordi han var i ferd med å huke tak i dattera hans, men enda verre var det med ,2 som bare godtok avslaget og tusla tilbake. Uansett må de finne seg i å leve resten av sine liv i rene mannslandsbyer der det ikke er ei eneste kjønnsmoden jente å oppdrive som ikke allerede er oppkjøpt av en eller annen fyr med mer penger og bedre kontakter eller lovet bort til en broren hans, så de blir bare gående rundt der, uten noe særlig å ta seg til, annet enn å drikke hjemmebrent og se på glansa reklamebilder av unge jenter som smiler og snakker i mobiltelefoner, og ikke bare fiskerne, men hele lokalsamfunnet hadde nok plassert Kyrre i en slik ,2 kategori, han var en typisk ,2 som satt igjen etter at festen var over og alle de andre hadde funnet noen å gå hjem med. Så derfor blir folk overraska når en ,2 plutselig legger til kai med ei dame, en søring oppkledd i støvler og kjeledress, som ikke vet bak fram på en fisk, men som ikke lar dette hindre henne i å hjelpe til, i å rope og hoje nede fra båten til Kyrre som har klatra opp på kaia sammen med de andre mannfolkene og tatt seg en rullings.

Jeg heller opp vann i kaffekjelen, setter den på ovnen, og hører det knirker i trappa rett før Kyrre kommer inn gjennom døra. Han ser nyvåkna og fin ut. Håret buster til alle kanter med slåbrok og tøfler på. Han mumler god morgen, kommer bort til meg og kysser meg på panna. Så går han og setter seg. Han tar seg så godt ut der under vinduet ved kjøkkenbordet. Passer så fint inn. Jeg tar på meg et par avklipte gummistøvler og går ut. I løpet av natta må vinden ha dreid mot nordvest for stuevinduene er fulle av havsalt. Nå er det nesten helt stille, fjellene stikker opp overalt, havet brer seg, og midt mellom går veien nedover mot brygga. Jeg krysser over til uthuset, hekter av bommen på utsida og går inn. Saltlukta river i nesen, det henger fem fenalår, tre skinker og ei hel rekke med tørka lammehjerter under hønsenettingen i taket. Jeg tar ned et hjerte og et lår og går ut igjen. Eimen av tare og myrvann blander seg inn i saltlukta. Det sumpete, livløse jordsmonnet var noe av det første jeg la merke til da jeg kom hit. Jeg tråkka rundt til fjellskoene ble våte og jeg måtte gå inn i det lille huset jeg lånte. Så tente jeg opp i peisen, vridde opp sokkene og satte meg ned med ei bok. Det å lese ei bok på et sted som dette, pleier å være noe helt eget. Ingenting er så deilig som å lese foran ovnen i et stille hus, men her var det ikke mulig. Stillheta klemte seg rundt meg og gjorde det vanskelig å konsentrere seg, langt mindre lese, det var så å si umulig å lese. Bokstavene, ordene og setningene forsvant, jeg leste flere kapitler uten pause, men hadde jeg egentlig lest noe som helst? Jeg begynte å bla bakover i boka, prøvde å lese et par setninger om igjen, men jeg kunne ikke huske å ha lest de setningene, jeg kjente dem ikke igjen, og det var rart, for alt skulle tilsi at jeg kunne konsentrere meg, det var stille og lunt, ingenting hindra meg i å lese, jeg hadde ikke opplevd noe annet enn å kommet til denne øya, hilst på en lokal fyr på kaia og funnet fram til huset, det hadde ikke skjedd noe som burde gjøre meg ukonsentrert, likevel greide jeg knapt å sitte stille. Kyrre leser ikke bøker. Han har bare gått ni år på skole og han har mer enn nok med lørdagsutgaven av lokalavisa, som han sitter og leser når jeg kommer inn igjen. På ei fjøl skjærer jeg opp litt saltkjøtt og i kjøleskapet henter jeg noe kokt sei som jeg har mosa sammen til en slags paté. Vi har flatbrød og kaffen er snart ferdig. Jeg dekker på. Han følger ikke så mye med, Kyrre, når han leser avisa, det tar litt tid det der, og jeg synes det er helt greit, setter fram kopper og tallerkener og setter meg ned ved sida av ham. Når han skjønner at det er mat, legger han bort avisa og begynner å spise. Men vi prater ikke så mye når vi spiser, sender bare saltkjøttet fram og tilbake eller heller opp kaffe i koppene.

Det er bare ute på Svartskjæret vi har mobildekning, så jeg blir av og til med Kyrre ut, så kan han fiske og jeg kan høre om jeg har fått noen nye meldinger. For jeg får en del meldinger, i alle fall fikk jeg det, de pleide å ringe meg ofte, både venninnene mine, bror min og et par kollegier, de la igjen bekymrede meldinger, særlig bror min var bekymra, flere ganger lå det lange, krunglete oppmanninger om at jeg burde komme meg hjem, og jeg rista på hodet da jeg hørte på disse.
 "Ka e det du hør på nu," spurte Kyrre.
 "Bror min," svarte jeg, mens han kasta uti noen lodd.
 Venninnene mine skrev mest tekstmeldninger, som var rare å lese, for ofte tok det jo et par uker mellom hver gang vi var ute ved Svartskjæret, og da ble det en tre-fire tekstmelinger etter hverandre der det kanskje sto helt forskjellige ting. Av og til ringte jeg noen der ute, scrolla nedover telefonlista og ringte til Beate eller Carl Johan eller Sverre, men det var alltid så merkelig å snakke med dem, jeg visste aldri helt hva jeg skulle si, kanskje også fordi Kyrre satt der og hørte på ble det litt rart, så endte opp med å ikke si så mye, forsikre hverandre om at vi skulle ringes snart og så legge på. Men de siste gangen jeg har vært ute ved Svartskjæret med Kyrre, har det ikke vært noen beskjeder på telefonsvareren, og det skuffa meg litt, at det ikke var noen som hadde noe å si meg, en hilsen eller en reaksjon. Helt til sist gang vi var ut, da fikk jeg ikke engang kontakt med SIM-kortet mitt fordi jeg ikke hadde slutta å betalt regninger, og jeg kjente hvor deilig det var å være ute ved Svartskjæret sammen med Kyrre uten alle de andre som jeg skulle forholde meg til et helt annet sted. Så jeg stakk ut årene og begynte å ro. Det var det jeg gjorde. Siden vi har motor, ror vi ikke så noe særlig, men der ute rodde jeg mens jeg han satt foran meg og takk i snøret.

Kyrre slenger torv ned på taket. Han står lengst ute på steinen, jeg banker fast plankene rundt setet og hver gang ei lomp treffer taket, triller jord ned i håret mitt. Jeg kikker ned i hullet, vi har bygd ei luke under doen som vi kan tømme og justere hvor mye vi vil bruke i komposten. Det er mørkt der nede, men jeg mener jeg får øye på en sprekk lys og bøyer meg framover for å finne ut nøyaktig hvor det er. Kyrre kaster ei ny lomp på taket, jorda treffer meg i nakken, jeg lener meg tilbake, fortsetter å banke og kjenner jordklumpene som glir nedover ryggen. Jeg greier ikke å stå oppreist her inne, jeg går ut, løsner blusen og rister jorda ned på bakken. Kyrre ser meg ikke, han holder på med ei stor lomp, forsøker å holde balansen, prøver å få tak og jeg går rundt til den andre sida av steinen der det er noen utstikkere jeg kan klatre opp på. Kyrre står med ryggen til, jeg klamrer meg til en tjukk sprekk med høyrehånda og heiser meg opp den siste biten. Ryggen hans er stor, tung og jeg kryper så nært som mulig før jeg tar sats, legger all vekta over på den ene sida og sparker ham i beina. Kyrre mister med en gang kontrollen, føttene kastes fram, og han deiser ned på den grove steinen. Jeg bøyer meg over ham, han har ikke åpna øyene, og jeg ler like over ansiktet hans, men hendene spretter opp, de klemmer seg rundt halsen min, river meg overende, kroppen min skrapes opp og han presser strupen helt tilbake, inn mot ryggvirvlene. Uten at jeg blør, brer blodsmaken seg i munnen. Jeg får endelig kontroll over kneet, smeller det opp i skrittet hans, kjenner at hendene glipper, men jeg løfter hodet for raskt, og han får et grusomt godt tak rundt halsen min igjen. Han klemmer til, tomlene mot hverandre, som han vrir opp en vaskeklut, som om han klemmer siste rest ut av en lunken gulvklut, selv om han aldri kan ha vridd opp en gulvklut i sitt liv, for det var så skittent da jeg først flytta inn at jeg brukte hele den første uka til å vaske ut alle hjørnene, karmene og kantene på hyllene, bildene og innerst i matskapet der ti år gamle fruktcocktailbokser var sprengt i filler, jeg klarer meg lenge med støvsuger, sa han, men du gjør ikke sånn med støvsugeren din Kyrre, da får den ikke puste, og du skal ikke gjøre sånn med kjæresten din, da begynner det å svartne, du skal ikke ta kvelertak, Kyrre, vri tomlene inn over pusterøret, sånn skal du ikke gjøre, og jeg hvisker, stopp, jeg sier stopp Kyrre, og han ser forbausa ut, jeg bare har sett så forbausa én gang før, da jeg ba ham om å slå meg første gang, da jeg egga han opp, og ropte at jeg ville at han skulle smelle til meg sånn som ingen har smelt til meg før, mens jeg dundra løs på brystkassa hans, for jeg har lengta etter det, ropte jeg og slo ham, lengta etter det, sier jeg, og han gjorde det, han deisa til og lot meg stupe ned i bakken, hele tida med det samme forbausa uttrykket i ansiktet, uten å ane om han har gått for langt eller hva det er han har gjort, for jeg har tukla med rammene, jeg har slitt stykker grunnlaget og revet bort steinen under føttene hans, Kyrre står til knes i vann på ei øy midt ute i havet med hendene rundt strupen til den han elsker, og slipper taket, forsiktig slipper han taket, og jeg puster, harker, hoster opp slim og fortsetter å puste.

Jeg på krakken ved ovnen, bunnen på gryta er brent, og jeg prøver å skru igjen trekket, men det sitter fast. Jeg får ingenting til. Borte ved vinduskarmen ligger den knuste keramikkengelen. Jeg er kvalm, men greier å reise meg, gå fram og plukke den opp. Det er bare juggel, skrap du kan finne på enhver Nille, men han har nå spart på den. Plutselig kjenner jeg Kyrres tjukke fingre, han bøyer meg bakover og begynner å smøre salve på halsen min, det er varmt, han smører salva varsomt nedover de ømme halsvirvlene, legger hele hånda over den såre nakken og knar meg forsiktig. Jeg prøver å se opp på ham og smile, men han ber meg stå stille, og når han er ferdig sier han at jeg skal legge meg på sofaen inne i stua, jeg har nesten aldri ligget på sofaen i stua uten Kyrre ved siden av meg, selv om det er en smal sofa, er det plass til oss begge hvis vi bare vil, men nå legger jeg meg der alene, trekker opp ullpleddet og tenker at jeg ikke greier å sovne her sånn som dette, alene og sulten, jeg har blitt så sulten, men orker ikke lage mat nå, og det siste jeg hører før jeg sovner, er Kyrre som skrur igjen trekket på pipa og begynner og helle vann i gryta.

Publisert 14.03.2007
Tekst: Mikkel Bugge
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...