Rune F. Hjemås (f. 1982). Masterstudent i rettsvitenskap ved UiO; skriver om opphavsrettslige problemer vedrørende digitalisering av bøker. Har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland og tidligere publisert tekster bl.a. i Vagant og Signaler (2006).

Deleted scenes: Bybilder vol. 7-11

7.

En dag blåser det opp i byen, byen blåser seg opp og begynner å stige. Langsomt river den seg løs fra landet, t-banetunnelene som lange røtter hengende under, ristes fri for jord. Mens vi sitter på benkene kjenner vi oppdriften krølle seg i magen, vi ser skyene synke ned over høyhusene, bre seg som tåke. Byen flyter, byen driver, gjennom stratosfæren, ozonlaget, mykt som i en drøm, snart er den ikke lenger synlig fra bakken. Der den lå finnes bare et stort hull som snart fylles med vann. Alger, plankton og etter hvert også fisker som svømmer.

8.

Postkortene henger på en snor spent mellom den ene veggen og et smalt skap. Vet du hvilket jeg liker best? spør du med mild flyvertinnestemme og plukker ned et kort som du holder frem foran meg. Havana, sier du. Det er bilde av en gammel skuter som står lent mot en rosa murvegg. Du har bereiste venner, sier jeg. Nei, sier du, jeg har skrevet dem selv. Alle sammen? Mm. Da må du ha reist mye, sier jeg. Det finnes et antikvariat i nærheten, sier du, hvor de selger postkort fra hele verden. Jeg trenger ikke reise mer enn 400 meter. De er fine, sier jeg og plukker ned et fra Barcelona. Gaudí, sier du, jeg ser på dem som en slags to do-liste, en oversikt over hvilke steder jeg vil reise til. Postkort fra fremtiden, sier jeg. Mm, sier du. Kjøpt på antikvariat. Vi ler. Du har satt deg ved siden av meg i sofaen, laget litt turbulens, når du beveger deg lukter du taxfree. Det er det samme med bøkene, sier du etter en stund. Antikvariat? spør jeg. To do, sier du, jeg gir bort alle bøkene jeg har lest. Du smiler, tennene hvite som en helt ny iPod. Jeg innser at jeg sitter i et rom fullt av fremtid, det fyller meg med fortid, jeg blir sentimental og vil fortelle deg alt. Men du legger deg bakover i sofaen og drar meg med deg. I taket har du limt bilder av himmelen. Se, hvisker du bare. To do? spør jeg. Det går et lite rykk av høydeskrekk gjennom kroppen når jeg kikker ned på gulvet: Vi flyr. Hva mener du? sier du. Du lukter taxfree, sier jeg. Du ler. Ut av ingenting spør du om jeg vil sove hos deg den natten. Jeg lukker øynene og sover hos deg den natten.

9.

Musikken begynner idet jeg kommer opp fra t-banen og ser veien foran meg nedover mot bryggen, der folk kommer sommerkledde og travle i alle retninger, jeg bøyer nakken for å få med den lyse himmelen, blunker og fuglene flyr hakkete, stop-motion, jeg fortsetter å gå, i takt med musikken, røde og svarte Converse mot asfalten, finner speilbildet i vinduene til Deli de Luca og leppesynkroniserer (your eyes are on my wall, your teeth are over there), og så mot gaten igjen; få med de glitrende lysene over Chat Noir, Saga kino, 2:04 igjen av musikken, jeg holder takten, krysser gaten, zoomer inn på to som kliner utenfor Klingenberg før jeg passerer, skifter til et fly som seiler over himmelen og forsvinner bak rådhuset. På den andre siden av gaten går jeg saktere. Stanser. Lukker øynene. Ser meg selv utenfra. Hele byen gjennomtrukket av sollys, og sangen snart slutt. Åpner øynene langsomt, feider inn. Drar ut øreproppene akkurat idet du ikke står der. Men jeg fullfører sangen likevel. Hviskende a-capella (been thinking about you).

10.

Kort fabel, udatert: Mens vi sover blir alle statuene levende. I gatene om natten vandrer Holberg, Grieg, Collett med tunge skritt, nikkende tause til hverandre. Ved vinduene stanser de, og bak ligger vi. Sovende urørlige. De blir stående og se - på de som sover ensomme, sover sammen. Når vi sover blir de levende, tenker de. Da går de rundt i gatene og drømmer om å bli som oss.

11.

I en musikkvideo, helt tilfeldig mens jeg står i baren og bestiller en øl, får jeg øye på huset der jeg bodde i Paris bak rapperens rygg; jeg rygger tilbake og utstøter et lite skrik: Huset er helt uforandret! Selv om det bare vises i et halvt sekund, kan jeg se at gardinene er de samme, plantene i vinduet lever, at tv-en inne i stuen står på og viser en film vi likte, at oppvasken ennå står uvasket på kjøkkenbenken, vinflasken håpløst tom, lakenet i sengen ennå formet etter den tynne kroppen din.

Publisert 30.01.07
Tekst: Rune F. Hjemås
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...