Are Glambek Bøe, f. 1968. Skribent og dikter. Sist utgitt: "Antilopeliv" på Øyeblikk forlag 2003. Sist publisert: "Signaler 2005" (Cappelen).

Solnedgangshjertelig

Torgeir Rebolledo Pedersen: Geitehjerte
Lyrikk
Oktober, 2006

Med den foreliggende diktsamlingen Geitehjerte fortsetter Torgeir Rebolledo Pedersen sitt vinsvingende, lett rokokkoflagrende, syngende og trubaduraktige språkprosjekt. Det er ikke språkets duvende, myke klanger som opptar Pedersen, men heller språkets kanter og spisser og det røffe dissonans. Lydmessig skurr og en elegant dyrking av det "fonetisk skjeve og forvridde" er karakteristisk for denne halvmexikanske poeten. Men den noe folkloristisk-sleivete språkføringen blir aldri brutal eller aggressiv, den er gjennomstrømmet av en karnevalistisk varme og menneskelighet. Rebolledo Pedersen hopper som en viril geitebukk fra det laveste til det høyeste, fra den røffeste norrøne mytologi til kristen og romersk mytologi. Katolisismen inngår fin-fine synteser med Sleipner og Valhall.

Torgeir Rebolledo Pedersen:
GeitehjerteJeg skal utdype mer språklige virkemidler i denne diktsamlingen. Først imidlertid litt om tematikken: Boken er gjennomsildret av en lett gammelmannssår elskovshunger som virker ærlig og oppriktig, dog kanskje ikke så altfor original. Pedersen spekulerer ikke fram nye tanker eller ideer rundt det å være en middelaldrende mann med en ungdommelig livsiver og begeistring for det myke kjønn.

Poeten krystalliserer imidlertid ut spennende perspektiver på far-sønn-relasjoner, det fungerer også utmerket at han innlemmer sin egen mexikanske morfar i diktsamlingen. Morfaren og hans død figurerer endog på bokomslaget, noe som med engang anslår en nesten rørende vemodig tone i boken. Mitt personlige favorittdikt er dette:

En far som elsker sine sønner tukter dem så tvetydig han kan   En far som elsker sine sønner skryter indirekte av dem   Eldste sønn skrytes av i yngste sønns nærvær   Yngste sønn   skrytes av i eldste sønns nærvær   En far som tukter sine sønner elsker dem så tvetydig han kan   sønner skal ikke skinnes på sønner skal skyte opp   i skyggen av sønner

Det lyriske jegets litt klønete vitalitet blir aldri framstilt patetisk, noe som lett kunne ha skjedd med en mindre durkdreven forfatter. Her er snarere nok av selvironi, og poeten framstår også som en rastløs vandrer, en byksende geit, merkuriansk og splittet. Han synger ikke bare kjærlighetsviser, men også vandringsviser. Veldig sinnrikt gjort er koblingen mellom Vinjes "Blåmann, blåmann bukken min!" og tittelen på samlingen. Et sted understreker han også sin landflyktighet, i det siste diktet ber han betegnende nok om å bli spredd for vær og vind.

Geiten er selve den symbolske kjernen i denne diktsamlingen. Den spiller jo både på det virile, satyrianske, det byksende, den ubehøvlede maskulinitet og den urolige klatrer og omstreifer. Men tittelen på diktsamlingen er Geitehjerte og her kommer det inn noe sårt og litt inneklemt. Geiten selv er hektisk bevegelig, men hjertet er jo et fastlåst, litt klaustrofobisk organ. Denne spenningen gjennomsyrer Rebolledo Pedersens foreliggende bok: Den skildrer motsetningsforholdet mellom indre psykologiske sperrer og en ekstrovert vilje til fri, uhemmet livsutfoldelse. Her brytes en katolsk skriftetrang og skyldfølelse på en sprudlende måte mot et boblende latinsk temperament; det lyriske jeget bekjenner sitt voldsomme sinne og sin ubendige kåthet.

Den sterke kroppslige bekjennelsestrangen opptrer flere steder, ikke minst i diktet Vi er sangere og sonere. Her sier poeten følgende: "Vi synger og vi soner i våre kroppers celler   Vi er katolsk koleriske vi er antitetisk lutherske" etc.  Det nevnte norrøne og kristne tankestoffet kobles på en særdeles spennende måte i diktet Gud i hvermann der poeten snakker både om hammeren (som må være Tors) og spikrene (som må være spikrene i Jesu kors). Her rykkes det guddommelige ned i det jordiske, ned på biologisk celleplan, poeten avslutter slik:

Jeg tror på gud i hvermann   Jeg tror på hver grav   Jeg tror på gud i hver grav   som lar seg overgro

Rebolledo Pedersen forfekter i det hele tatt en veldig jordnær og folkelig religiøsitet i denne boken, en teologi som også inkorporerer livets skitne og urene sider. Denne usvulstige mytologibruken er herlig befriende etter min mening.

Vel, jeg lovet innledningsvis å si litt mer om form- og lydmessige virkemidler hos denne poeten. Veldig karakteristisk er hyppigheten av alfabetets siste bokstaver: Å og  Ø  opptrer  ofte. Eksempler: skål, snøbrånerske, løvspretterske, råtten, røys, hånd, kjærlighet, Åsmund, dåp, død. Arrester meg gjerne for vel dristige spekulasjoner, men jeg mener at disse sterkt høyretunge vokalene (som også er ganske norrønt-røffe) forsterker den tematiske følelsen av solnedgangsstemning (versus soloppgang); vi får en vag følelse av alfabetets opphør og stup, etter åen er det jo ingenting!

Få norske poeter er like dyktige som Pedersen til å bruke bokstavrim, han bobler formelig over. Enda flinkere er han til å gjenta ord og setningsdeler på en frydefullt musikalsk måte. Dette nærmer seg et muntlig, visesangaktig språk. Geitehjerte er et overskuddshorn av språklig rytme og imperativisk og kolerisk kraft. Poetens bydende, faderlige stemme suser gjennom både bokens fonetiske, semantiske og syntaktiske aspekter. Allikevel klarer han det mesterstykke å brette ut sitt kolossalt følsomme JEG.

Publisert 30.01.07
Tekst: Are Glambek Bøe
Korrektur: Thomas Marco Blatt
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...