Lina Undrum Mariussen er litteraturviter og redaksjonsmedlem i Jung.

Sjokket ved å bli stående alene

Mirjam Kristensen: En ettermiddag om høsten
Roman
Oktober, 2006

En blanding av klarsyn og lammelse preger Kristensens nye roman.

"Han hører på en fortelling, og jeg forteller så lett, så lett, selv om det er mitt liv som forsvinner." (s. 159)

Det er Rakel som tenker dette, i samtale med en fremmed mann ute på byen i New York, få dager etter at hun og mannen hennes, Hans Olav, kom dit på ferie. Alt var helt vanlig, til det utrolige skjer: Det unge paret besøker et kunstgalleri, og da Rakel kommer tilbake fra toalettet, er ikke Hans Olav der mer. Hva har skjedd? Har han gått sin vei av egen fri vilje, eller har han blitt utsatt for noe kriminelt? Uten svar må Rakel gå tilbake til hotellet og finne ut hva hun skal foreta seg. Hun er plutselig overlatt til seg sjøl, helt alene i en ukjent storby. Når noe slikt inntreffer, som så til de grader bryter med logikken i det livet hun og mannen hennes hittil har levd, har Rakel ingen anelse om hva hun skal tro og hvordan hun skal møte situasjonen.

Mirjam Kristensen:
En ettermiddag om høstenEn ettermiddag om høsten er Mirjam Kristensens tredje roman. I likhet med de foregående bøkene, Dagene er gjennomsiktige (2000) og De som er ute i regnværet (2001) er det sorg og tapserfaringer som behandles her, med stor psykologisk og språklig overbevisningskraft. Fra å skildre vanskelige historier gjennom et barns blikk, har Kristensen nå tatt et innsiktsfullt steg inn i de voksnes univers. Det viser seg at de voksne er like sårbare og avhengige av trygghet, trøst og sikre forankringspunkter i livet, som barna hun tidligere har skrevet om.

Dette er Rakels historie. Det er hun som forteller, hun som gråter, som forsøker å sove bort smerten, det er hennes bevegelser gjennom New York vi er vitne til dagene etter at Hans Olav er forsvunnet. Hun skaper sin historie om hvem hun og Hans Olav er, eller var, og om hvordan det helt sikkert skal bli igjen når alt vender tilbake til det normale. Romanen får sin energi fra forventningene om en snarlig oppklaring, en logisk forklaring på det inntrufne, og venting på et klimaks som ikke kommer. I likhet med Rakel, er det som om romanen glir over i sin egen lammelse, ute av stand til å virkelig skape forandring. Likevel fører dette ikke til at tempoet senkes; tvert i mot økes intensiteten, man tar del i den altoppslukende frykten (for hva om dette hadde skjedd meg!) og man suges videre i lesninga for å se om historien vil ta ei ny vending. Men det store opprøret, eller oppgjøret, uteblir.

Jeg kjenner ikke Rakel, og tror ikke jeg ville reagert akkurat som henne i en akutt krise som denne. Men jeg tror på reaksjonen hennes, den stemmer så godt med det bildet som tegnes opp av henne som person. Automatisk vender hun seg til Gud for å få hjelp. Sjøl om det virker som om den åndelige dimensjonen har en naturlig plass i Rakels liv, virker troen på at en gud skal ordne opp som en maktesløs gest, en blindvei, som om gudstroen er blitt en mild vane uten særlig gjennomslagskraft. På et vis virker det logisk alt sammen; måten hun ransaker hjernen sin i forsøket på å finne svar, hvordan hun panisk tegner opp kart i minnet over hva de foretok seg før Hans Olav ble borte, tvinger seg til å huske alle detaljer, forsøker å bevare fornuften og roen og å forholde seg pragmatisk til det som har skjedd. Og samtidig lammes hun av frykten for å ringe hjem til foreldrene og svigerforeldrene, måtte be om hjelp, være voksen, men likevel utrolig liten.

Det noe som ikke stemmer. Hvorfor går ikke Rakel ned i dybden i tankene om hva som sannsynligvis har skjedd med Hans Olav? Hvorfor tør hun ikke gå inn i dette og møte smerten ansikt til ansikt? Teksten balanserer hårfint mellom fortelling og fortielse. Alt som fortelles, virker så klart, så rent og åpent. Likevel får man en sterk følelse av at Rakel holder en stor del av historien tilbake. Hvem er egentlig Hans Olav, og hvem er hun? Vet hun egentlig det? Gjennom Rakels egen fortelling virker de som et forholdsvis harmonisk par. Men det ligger noe beherska, nedtona, kanskje konservativt, over måten de skildres.

Det er opprørende å lese hvor vanskelig det er for Rakel å få hjelp av mennesker rundt seg. Hun er ny i New York og har mista kontakten med mannen sin - likevel er de fleste hun henvender seg til, unnvikende, og virker redde for å involvere seg. Slik veves en sår samfunnskritikk inn i teksten; er medmenneskelighet virkelig en så farlig ting å yte? At handlinga finner sted i metropolen New York, tegner opp skarpe kontraster: I en storby som dette skjer det ulykker og mord hver eneste dag, folk blir sportløst borte. Dette er på et vis en del av dagliglivet, det er bare "en ettermiddag om høsten", en hvilken som helst dag. Men for dem disse tilsynelatende tilfeldighetene rammer direkte, inntreffer et sjokk så stort at man ikke kan bære det alene. Etter hvert snur imidlertid situasjonen seg til det bedre; Rakel oppsøker morens gamle venninne Hanna, som gradvis blir mer imøtekommende. Hun kommer også i kontakt med antikvaren William Hermann og museumsvakten Nicole, som så Hans Olav den dagen hans ble borte.

Da Hans Olavs familie ankommer New York for å bistå i letinga, kommer broren med et utbrudd som tyder på at han har en helt annen oppfatning av Hans Olav enn Rakel har. Derfor blir man usikker på Rakels troverdighet som forteller. Det er som om de personene hun møter, ser noe ved henne og historien hennes som de ikke vil si høyt, og som heller ikke leseren får vite. Det gir en ubehagelig fornemmelse av at det er noe Rakel ikke har forstått, ved seg sjøl eller ved Hans Olav. Som følge av fornektelse, eller naivitet?

Rakel har mange forestillinger om hvordan "det kunne ha vært" om alt fremdeles var som det pleide. For eksempel ville hun og Hans Olav ha gått på restaurant, og sittet der og funnet på historier om forbipasserende på gata:

Hans Olav og jeg sitter og forteller den ene historien etter den andre, helt til maten kommer på bordet, og når den kommer, fortsetter vi litt til og så stopper vi plutselig, ser på hverandre, og smiler, ler. Kanskje kysser vi hverandre fort over bordet. Kanskje bestiller vi dessert også, kanskje blir vi sittende lenge. Det er jo sånn vi er, er det ikke? Vi er lykkelig sammen, jeg mener, lykkelige over å ha hverandre? (s.72)

Det er på mange måter glansbilder av et parforhold som stiger opp fra Rakels bevissthet; det hun har sett seg sjøl som en del av hele tida. Nå må hun forholde seg til det konkrete, det som fins her og nå, uten hjelp fra Hans Olavs blikk. Når romanen tones ut, kan det virke som en feig utgang, fordi Rakel vegrer seg mot å ta det helt store oppgjøret. Eller er det isteden en merkelig lettelse over å ha blitt frigjort? "Takk, sier jeg høyt, hører min egen stemme, og kjenner at nå er den en bønn, den jeg ikke har kunnet be før, for jeg kan plutselig se alt rundt meg så klart, og det er ikke noe annet det det er."

Publisert 12.01.07
Tekst: Lina Undrum Mariussen
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...