Ingeborg Berre, f. 1974, oppvokst på Levanger, bosatt i Oslo. Cand.philol med hovedfag i allmenn litteraturvitenskap. Frilans forlagskonsulent og frilans litteraturanmelder.

Som å grave med fingrene i fuktig matjord.

Asbjørn Stenmark (f. 1971) debuterte i høst med Pølsedrømmer, en samling kortprosatekster som handler om tre unge menn som bor sammen i et kollektiv. Men det er ingen vanlig student- eller oppvekstskildring som presenteres her. Fortellingen er full av absurde opptrinn og merkelige figurer hvor referansene spenner fra Beckett, via Buster Keaton til tegneserienes verden. Humoren er utpreget fysisk - tunger kuttes av og settes på igjen - men berører samtidig tilværelsens store spørsmål på en uhøytidelig og poetisk måte. Stenmarks store styrke ligger nettopp i evnen til å turnere avstanden mellom alvor og letthet, skriver Dagsavisens anmelder, Trond Haugen. Mottakelsen av Pølsedrømmer har i det hele tatt vært svært god, og boka er allerede trykt opp på nytt, noe som er heller uvanlig for en debutant.
Vel, vi får begynne med begynnelsen. I 2005 sto en smakebit av disse tekstene på trykk i Signaler. Kan du fortelle om skriveprosessen som ligger forut for Pølsedrømmer?

A.S.: Jeg skrev de første tekstene mens jeg bodde i Århus for fem-seks år siden. Utgangspunktet var at jeg hadde lyst til å skrive noe i vi-form, en slags kollektiv utsigelse, om du vil. Og så dukket altså disse navnene opp, Pontus og William, de var med fra begynnelsen av. Tekster som "Svaner", "Sangen", "Besværlig hus" og "Filosofen" ble til i løpet av noen dager, og jeg hadde for første gang følelsen av å sitte med et mulig bokprosjekt mellom hendene. En ny verden hadde åpnet seg opp for meg, en verden hvor det aller meste kunne skje, men hvor det likevel var egne lover og strukturer som gjaldt. Det ble skrevet mye og ganske intensivt, kanskje i en fire måneders tid, før jeg kjørte meg helt fast. Kanskje var det tanken på at alt skulle bli bok, at det skulle henge i hop og ha en spesiell struktur som ødela, jeg vet ikke. Jeg la i hvert fall vekk manuskriptet og tok det ikke frem igjen før det hadde gått et år. Deretter var det litt jevn småskriving på tekster som alle hadde med Pontus, William og jeg i seg, men nå uten å ha en egen forestilling om noe bestemt sluttprodukt. Det hjalp. Skrivingen gikk veldig mye i rykk og napp, ofte parallelt med andre prosjekter. Slik holdt jeg på i et par år. Da jeg fant ut at jeg skulle sende inn noe til Signaler 2005, hadde tekstene ligget brakk en god stund og hele bokprosjektet var vel mer eller mindre oppgitt. Jeg fant frem til de åtte tekstene jeg likte best og som på et vis hang sammen og sendte dem inn. Tanken var vel at jeg ved en eventuell antologiantagelse ville få en ordentlig closure på dette prosjektet. Da Pedro Carmona-Alvarez ringte i november 2004, hadde jeg nesten glemt at jeg hadde sendt inn noe. Deretter skjedde det mye på relativt kort tid. Bare det å få antatt noe i Signaler hadde jo kickstartet det som var av motivasjon, drømmer og ambisjoner. Bjørn Aagenæs, som etter hvert skulle bli min redaktør i Cappelen, ville i tillegg gjerne se noe mer enn de 8 tekstene jeg hadde på trykk i Signaler 2005. Jeg sendte det ufullendte manuskriptet mitt. Husker at jeg ordnet tekstene etter grad av ferdigstillelse: "Ferdige tekster", "nesten ferdige tekster", "halvferdige tekster", "skisser" osv. Og etter at Bjørn hadde sagt at det lå et bokprosjekt her, ble vi enige om at jeg skulle skrive flere tekster og sende det inn. Det tok et nytt år, men da jeg først fikk sendt det inn var jeg antatt etter en uke. Deretter var det mye flikking i store og små porsjoner. Først endret jeg bare på småting, før jeg etter et møte med redaktøren i Oslo, plutselig begynte å legge inn en masse pølser i tekstene. Nå kom også tittelen, Pølsedrømmer, og tekstene gikk fra å være små korte stemningsskildringer til å bli en slags fortettede fortellinger, fulle av handling. Drøye fem år etter at de første tekstene ble til, var boka der. Og den hadde fått en slik helhetlig struktur jeg så for meg da jeg skrev de første tekstene i 2000. Teksten "Svaner", skrevet i Århus i 2000, ble på denne måten fulgt opp av teksten "Å steke en svane", skrevet i Stjørdal 2006. I grunnen en nokså ordinær debutanthistorie, vil jeg tro.

I.B.: Er det noen spesiell grunn til at du ønsket å skrive i vi-form?

A.S.: Ønsket om å unnslippe jeg'et, antar jeg! Et vi forutsetter jo et jeg, men ofte viskes jeg'et ut av vi'et, det individuelle drukner i det kollektive. Dette har både noe attråverdig så vel som noe foruroligende ved seg. På den ene siden kan det være deilig å la seg oppløse i massen, og liksom forsvinne der, gå individuelt til grunne. Samtidig kan den denne jeg-fraskrivelsen lett resultere i destruksjon. Jeg tenker for eksempel på slike guttegjenger, 10-11-åringer som løper gjennom skogen. Kommer de over et rede med fugleegg, vil de knuse dem, ikke sant? Og så kjenner vi alle til eksempler der det ikke lenger er snakk om guttestreker, men om terror og overgrep, handlinger som de angjeldende guttene ofte ikke er i stand til å forklare individuelt. Det er dette doble ved vi-tilstanden som fascinerer, tror jeg, og jeg har i arbeidet med Pølsedrømmer ofte tenkt på egne kollektive erfaringer, enten det nå dreier seg om studieårenes kollektive boform eller det å være del av gjengen som løper gjennom skogen.

I.B.: En gjenstridig, og muligens berettiget, myte går ut på at debutanter gjerne legger seg tett opp til egen biografi. I ditt tilfelle synes ikke akkurat dette å holde stikk. I Signaler skriver du bl.a. at skrivingen for deg har blitt stående som "noe strengt apersonlig". Kan du utdype hva du legger i det?

A.S.: Litteraturen er for meg det andre stedet, et vekk-herfra en kan forsøke å forsvinne i. I at skrivingen er apersonlig ligger det et ønske om å overskride og unnslippe meg selv. Ikke et om meg selv, men et bort fra meg selv. Det er selvfølgelig et umulig ønske da alt jeg skriver til syvende og sist også sier noe om meg, men det er gjerne noe jeg først oppdager i ettertid. Så denne apersonlige skrivemåten er vel først og fremst en retningsangivelse. Og som bevegelse betraktet, ligner den bumerangkastet. En skriver seg langt av gårde, men ender opp et sted ikke så langt unna opphavsmannen. Så tekstene er kanskje ikke så fjerne fra min biografi likevel? I praksis arter det seg gjerne ved at jeg har et par tre ord kvernende i hodet. "Slakte svaner", "Hun hadde grisehode", slike ting. Gjerne noe fjernt, gjerne noe fremmed - men som likevel har noe ved seg, noe jeg er nysgjerrig på. Hvem er denne personen med grisehodet? Og hvilken relasjon har hun til Pontus, William og Pølsedrømmeren? For å finne det ut, skriver jeg en setning til, og så enda en og enda en til. Setning for setning. Det er den mest banale måten å skrive på, tror jeg, men for meg den mest attraktive, dette å skrive seg frem til noe, ord for ord, uten å vite hva som skjuler seg bak neste punktum. Flere av tekstene er skrevet slik, uten å ha noen slags tanke eller formening om hva skal skje. Det minner på mange måter om graving. Om å grave i jord, eller snarere grave i ord. Dette er den apersonlige bevegelsen. En vet ikke hva en til slutt finner. Og det en finner kan ofte vise seg å ha trekk en kjenner igjen hos seg selv. I Pølsedrømmer er det for eksempel en egen bolk som heter "Grønne dager", der er det tekster med et tydelig barndomsmotiv.

I.B.: Haruki Murakami har en gang sammenlignet det å skrive en fortelling med å forfølge en sommerfugl; når han bare følger historien dukker bildene og handlingen opp av seg selv. Et annet sted sier han at det er som å spille ut drømmer i våken tilstand. Måten du omtaler skriveprosessen på minner meg litt om disse beskrivelsene, spesielt gravemetaforen, det at du ikke nødvendigvis vet hva som skjuler seg bak neste punktum, men også forestillingen om dette "andre stedet" og forsøket på å unnslippe seg selv. Det høres veldig spennende ut, nesten litt mystisk, det å overlate kontrollen til fortellingen eller ordene og se hva som avdekkes. Samtidig forbinder en jo det å grave med slitsomt arbeid, med noe mer jordnært og nøkternt. Hvor vil du plassere din egen skriving i så måte?

A.S.: Det er litt både-og, vil jeg tro. Jeg skriver for å miste kontroll, for å overlate kontrollen til fortellingen, som du sier, men også dette med å gi slipp på kontroll, krever kontroll. Det er litt lek, men også arbeid. Det oppleves som mystisk, men er også noe svært tidkrevende som gjør krav på disiplin. Med denne gravemetaforen ser jeg ikke akkurat for meg tunge tak med spade, men snarere å grave med fingrene i fuktig matjord. Det er jo for så vidt jordnært det også, men samtidig noe mer taktilt. Når jeg skriver er jeg ofte ute etter en form for berøring, gjerne noe fysisk eller kroppslig eller noe som kan oppleves slik. Jeg tror det er derfor jeg er så glad i å skrive om fingre! Nå er det ikke så veldig mange fingre med i Pølsedrømmer, men en har jo jenta med grisehode som sutter på fingrene til gutta, også scenen hvor William opplever hvordan det skyter frem stadig nye fingre. Begge scenene er jo nokså surrealistiske, litt i drøyeste laget, og jeg er helt klart ute å kjøre her, men jeg velger å tro at det er denne fysiske kvaliteten som nettopp fingrene innehar, som redder disse tekstene.

I.B.: Jeg har lyst til å gå litt tilbake, til det du sier om gjenkjennelse. Selv om boka di befinner seg et godt stykke fra den typiske oppvekst- eller utviklingsromanen, handler også Pølsedrømmer om å vokse opp og forhåpentligvis finne seg en plass i verden. Du beskriver den bekymringsløse tiden i kollektivet, men også den usikre, famlende veien videre. Som når Pontus avgjør at det er "tid for å skrelle verdensfrukten", og de begir seg ut på erobringsferd med en blind, skipsløs kaptein som anfører. Det er en skakk og absurd reise: "Terrenget var et ulendt fjordlandskap, [...]. Rett som det var skled vi ned langs de glatte bergveggene og havnet i fjorden, eller vi oppdaget plutselig at vi hadde gått inn i sportsbutikken på kjøpesenteret." (96) Opplevelsen av å forville seg inn på kjøpesenteret når planen var å skrelle verdensfrukten virker merkelig velkjent. Hvilke fordeler har den absurde formen for deg?

A.S.: Jeg har vel alltid vært svak for absurditeter, for å si det sånn. Tull og tøys fenget jo allerede i barndommen med Andre Bjerkes morovers og slike ting. Og også som voksen har jeg satt pris på de barnlige sidene ved litteraturen. George Bataille skriver et sted, ikke uten en viss patos, at litteraturen er barndommens tapte rike, og det gir i hvert fall mening for meg. Jeg liker rett og slett at det tøyses og tulles litt i litterære tekster. Som litterær strategi har det absurde også mye med dette andre stedet å gjøre, dette med å skrive seg frem til en annen verden. Samtidig er det av aller største viktighet at dette absurde har noe ved seg, det må føles nødvendig og, vel, jo, sant. Selv om dette universet mitt virker nokså absurd, følger jo også pølsedrømmene en egen logikk.

I.B.: Du har bakgrunn som litteraturviter. Nå er jo ikke det så uvanlig for forfattere, men jeg spør likevel: Tror du det har gjort deg spesielt bevisst i bruken av litterære grep, eventuelt mer selvkritisk?

A.S.: Jeg tenker verken på litteraturvitenskap i seg selv eller på meg som litteraturviter når jeg skriver. Det er en del av dette apersonlige vi snakket om i sted. Ikke ønsker jeg å skrive tekster som er utpreget litteraturvitenskapelige heller.(Og hva slags tekster ville det egentlig være?) Jeg er opptatt av det som er litt primitivt og fysisk, av det basale, om du vil. Pølsedrømmer er nokså fattig på replikker og store tanker, men har desto mer av gester og bevegelser, av handling. Samtidig er jo litteraturvitenskapen en del av min erfaringsbakgrunn, på samme måte som det at jeg kommer fra Brønnøysund er det, eller at jeg bor i Trøndelag. På samme vis som det livet jeg har levd preger skrivingen min, er denne skrivingen jo også merket av ting jeg har lest - jeg deler her på ingen måte synet på å dele litteraturen inn i en "sjømanns-litteratur" på den ene siden og en "student-litteratur" på den andre, hvor liksom førstnevnte gruppe representerer "levd liv" og den andre tanker, ideer og strukturen en har lest om i bøker. For det en har lest - i hvert fall når det dreier seg om gode bøker - preger jo i høyeste grad det livet en lever. Det gjelder kanskje særlig leseopplevelser i ung alder, mange har nok opplevd seg selv som en Gregor Samsa i møte med Kafka, for eksempel. En er ikke den samme etter at en har lest ham. Slik opplevde i alle fall jeg det. Forvandlingen gjaldt også meg selv. Det er litt vanskelig for meg å se hvordan denne litteraturviter-siden av meg selv gjør seg gjeldende når jeg skriver. På en måte ligger det et slags opprør mot litteraturen i Pølsedrømmer, bokstabler veltes og bøker settes fyr på. Svaneteksten har også noe antilitterært over seg, der halsen vris over på de skjønne fuglene. Jeg begynte jo å skrive disse tekstene mens jeg holdt kurs i norsk litteratur ved universitetet i Århus. Etter et års tid med undervisning ble jeg overmannet av en slags litterær metthets-følelse. Jeg var lei av alt på pensumlista, av alle klassikerne og den velskrevne samtidslitteraturen, og var sulten på noe annet, noe jeg ennå ikke visste hva var. Samtidig er jo ikke dette antilitterære på noen måte noe nytt i litteraturen, og det var jo nettopp som litteraturstudent at jeg stiftet bekjentskap med denne retningen. Så litteraturvitenskapens innflytelse er nok til stede, ja, men da både som en negativ og positiv størrelse.

I.B.: En anti-litterær tendens. Dette må du forklare nærmere. Hvilke forfattere er det du tenker på, og hvordan mener du det preger din egen tekst?

A.S.: Med en anti-litterær tradisjon tenker jeg blant annet på en forfatter som Samuel Beckett. Denne romantrilogien hans, Molloy - Molone dør - Den unevnelige, har hatt mye å si for meg. Det er romaner med et minimum av handling. Det tenkes og skravles desto mer, og fra den ene romanen til den neste intensiveres dette grepet, slik at man i den siste romanen kun sitter igjen med denne stemmen. Jeg tror det er slike romaner Jon Fosse har i tankene når han skriver "for når heltane har gjort sitt, når festen eller slaget er over, oppstår det ein tilstand, og i den tilstanden oppstår den gode litteraturen." Likeledes har vi i lyrikken dikt som tar sikte på å være eksplisitt upoetiske. Jan Erik Volds Mor Godhjertas glade versjon. Ja faller meg inn her og Gunnar Ekelöfs Strountes. Fra nyere tid har vi jo Øyvind Berg, som jeg leste nokså intensivt en periode. Og hele kortprosasjangeren er i grunnen anti-litterær i sitt vesen. "Litteraturens paria-kaste" har Charles Simic kalt den. Alt dette er jo ting som har gått rett inn i blodet på meg, og følgelig påvirket meg en hel del. Samtidig har jeg forsøkt å skrive noe annet. Pølsedrømmer skiller seg fra annen kortprosa ved å samtidig fortelle en sammenhengende historie, nesten som en liten roman. Dessuten er det mindre av kortprosaens og anti-romanes stemmebruk i Pølsedrømmer. Det er lite dveling og bevissthetsproblematikk, for å si det slik. I stedet har jeg forsøkt å pakke inn så mye handling som mulig. Her er jeg kanskje mer påvirket av myter og eventyr?

I.B.: Jeg vet at Tor Ulven er en av de forfatterne du setter høyt. Du skrev om han i hovedoppgaven din, og har også publisert artikler med utgangspunkt i forfatterskapet i etterkant. Ulven er bl.a. kjent for å utfordre og jevne ut hierarkiet mellom det estetisk høyverdige og det stygge eller lave, noe tittelen Søppelsolen kan fungere som et eksempel på. Noe av det første som slår meg ved boka di er også hvordan du i tittelen henspiller på to sfærer som vanligvis ikke "går i hop": Hvordan noe så trivielt og banalt som pølse settes i sammenheng med drømmer. Pølsedrømmer er i det hele tatt full av slike uvante, litterært "uhørte" sammenstillinger, som når hovedpersonene gir seg i kast med å lage svanepølse. (Og hvis man legger godviljen til: Pølse kan nesten leses som et anagram for søp(p)el!) Hvilken betydning har Ulvens tekster hatt å si for din egen skriving?

A.S.: Tor Ulven har hatt størst betydning for meg som person, tror jeg, og ikke nødvendigvis som skrivende. Igjen denne forvandlingsprosessen, en er ikke den samme før og etter en har gått inn i et slikt forfatterskap. Plutselig ser en verden på en annen måte. Det er selvfølgelig ikke mange forfatterskap som har denne virkningen, i beste fall kommer en ut for to eller tre store døråpnere i løpet av et liv. Og for meg er det så langt Kafka og Ulven. Tor Ulvens forfatterskap utgjør en enorm kraft, både kvalitetsmessig og tematisk. Men selv å anvende en ulvensk skrivemåte eller tematikk synes jeg i grunnen er nokså dødfødt. Tor Ulven har jo allerede gjort det 100 ganger bedre, liksom. Nå dukker det jo stadig oftere opp bøker som befinner seg i dette feltet, og jeg nærer en egen ambivalens til dem. På den ene siden synes jeg det er flott at Ulven krediteres og at arven føres videre, men på den annen side er alle slike tekster dømt til å komme til kort overfor det forbildet som er valgt. En av de første slike eksplisitte post-ulven-bøkene jeg leste var Pål Gitmark Eriksens debut, Fangevokterens skritt. I og for seg en svært god diktsamling, men dørene står allerede åpne, for å si det slik. Jeg nevner Gitmark Eriksen siden akkurat han samtidig er et eksempel på en ulvensk forfatter som har utviklet seg videre til å bli en av de sterkeste stemmene i samtidslitteraturen. Men dette å unnslippe en stor forfatters skygge er jo ikke så lett da, særlig ikke når det gjelder et så konsekvent forfatterskap som Ulvens. Lars Saabye Christensen har i et intervju nærmest beklaget seg over hvor håpløst det har blitt bare å bruke et ord som "knokkel"... Tor Ulven har liksom copyrighten på det ordet, han. Slik er det, med enkelte store konsekvente forfatterskap følger det ikke bare med en egen skrivemåte og tematikk, men også en egen ordbok. Så hvor ulvensk er da Pølsedrømmer? Vel, ordet "knokkel" forekommer to ganger. Ellers er det om lag fire setninger i Pølsedrømmer som kan kalles ulvenske. Dette skyldes i hovedsak at jeg skriver om en utstoppet filosof. Følgelig får jeg noen sekvenser som tar opp motsetningen mellom de sprell levende hovedpersonene og den heller døde filosofen - og dermed er jeg i Tor Ulven-land... Mens utgangspunktet symptomatisk nok var at jeg nettopp ved å bruke en død filosof ønsket meg bort fra slike refleksjoner... Samtidig har vi kanskje litt lett for å tenke på alt som har med livet versus døden å gjøre som noe ulvensk, men dette hører jo til de store spørsmålene som forfattere har skrevet om i flere tusen år. Janike Kampevold Larsen har jo kalt Tor Ulven for "en umoderne forfatter", en karakteristikk som nok er positivt ment. Jeg ser egentlig ikke noen store paralleller mellom Pølsedrømmer og Tor Ulvens forfatterskap. Jeg liker å sause sammen motsatte størrelser i den samme teksten, stappe dem inn i den samme pølsa så å si, mens Tor Ulvens mix har noe fint og rent over seg. Han nivellerer slik at for eksempel søppel og sol får samme verdi, de er med ett like mye verdt - eller like lite verdt. Mens Ulven skriver frem et slags blankt ikke-sted som har noe rent og nøytralt over seg, er jeg mer opptatt av den konflikten som oppstår når motsetninger bringes sammen, av gnisten og energien dette kræsjet avstedkommer. Slik sett er kanskje Pølsedrømmer mer beslektet med Øyvind Berg enn med Tor Ulven, skjønt dette med å blande høyt med lavt er en eldgammel tradisjon. Dette at jeg har skrevet prosaiske pølselignende ting inn i mer abstrakte konstruksjoner har nok også med erfaringsbakgrunnen min å gjøre. I tenårene gikk det mye i tegneserier, og jeg har et like nært forhold til Carl Barks som til Paul Celan. I Pølsedrømmer er for eksempel handlingen i en av tekstene lagt til en palmeøy, det er en skikkelig tegneserieaktig øy, med ett enslig palmetre og en hai svømmende i sirkler rundt øya... Ellers er jeg svært glad i all kunst som er både-og. Jeg elsker Francis Bacons figurative portrettkunst der den portretterte er i fullt sprang over i noe uformelig og nonfigurativt, og jeg digger de støy-harmoniske låtene til Tom Waits og Nick Caves apokalyptiske kjærlighetsballader. Med Pølsedrømmer har jeg forsøkt å gjøre noe lignende i litterær form, der jeg altså stapper likt og ulikt inn i disse korte tekstene. Det er romslige pølser dette her!

I.B.: Et både-og som er ganske tydelig i Pølsedrømmer har å gjøre med de iblant brå kastene fra "ellevill komikk" til det dypeste alvor. Det er mye slapstick og svart humor, men mens man ler som mest kan det plutselig tippe over og bli veldig, veldig trist, eller dypsindig og noen ganger riktig skummelt. Og selv om galskapen opprettholdes hele veien, syns jeg alvoret tiltar utover i fortellingen. Hvilken rolle har humoren spilt for deg i arbeidet med teksten?

A.S.: Jeg planlegger ikke å være humoristisk. Jeg hater sånne vitsebøker der en hele tiden føler hvordan forfatteren har planlagt at en skal le ved det og det poenget. Det blir bare umorsomt, en slags litterær bokslatter, slik som disse sit-com'ene på TV bruker. Humor interesserer meg først og fremst som brudd, som en slags flenge i den alvorstunge huden. Nå er vel heller ikke Pølsedrømmer så hysterisk morsom heller? Som fersk bokdebutant har jeg rukket å ha et par opplesninger. Riktignok er det mange som sitter og gliser under opplesningen, men de store latterutbruddene er det færre av. Derimot hender det rett som det er at en slags hikst brer seg utover salen. Ikke latter, altså, men hikst. Det synes jeg er en responsmåte som passer veldig godt til Pølsedrømmer; Pølsedrømmerhikstet! Det med at tekstene blir mer alvorlige mot slutten, har jeg lagt merke til selv. De siste tekstene er også de som ble skrevet ned sist, på et stadium der jeg rett og slett skrev for å få avsluttet boka. Det dreier seg mye om opphør der. Bofellesskapet må ta slutt. Boka må ta slutt. Livet også. Alle ting tar jo slutt. Eller som tyskerne sier: Alles hat ein Ende, nur die Wurst hat zwei.

Publisert 14.12.06
Tekst: Ingeborg Berre og Asbjørn Stenmark
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...