Lina Undrum Mariussen er litteraturviter og redaksjonsmedlem i Jung.

Meningsfylt kaos - en språkflanørs hemningsløse slentring gjennom Bergen

Øyvind Ådland: Problemet med de to-tre studentene
Roman
Aschehoug, 2006

Ådlands nye roman er nærmest ugjennomtrengelig, og umulig å forstå tvers igjennom, akkurat som samfunnet den utgår fra. De språklige barrierene kan gjøre enhver leser frustrert. Men boka åpner også for jevnlig lun humring og en og annen gapskratt.

Øyvind Ådland:
Problemet med de to-tre studenteneMitt første inntrykk av Øyvind Ådland fikk jeg våren 2005 da jeg så ham lese sin egen tekst i antologien Nesten under Trondheim Litteraturfestival ÆÅ. Dette er gal manns verk, tenkte jeg da. Teksten var full av sprang og innfall, mista seg sjøl, fant seg sjøl igjen, den var manisk og snakkesalig. Det var Ådland også. Faktisk i så stor grad at han klarte å miste seg sjøl underveis: midt under seansen begynte han plutselig å le kraftig av sin egen tekst, og hadde store problemer med å ta seg inn igjen. Folk i salen så på hverandre, vred seg litt på stolene og lo usikkert med. Var dette en del av intensjonen? Eller hadde forfatteren faktisk, spontant og helt ekte, fått latterkrampe? Her, tenkte jeg, er en ung mann som ikke tar seg sjøl altfor høytidelig. Det virker faktisk som om han har det forferdelig morsomt når han skriver.

Det er svært sjelden at smale, norske litterære verker har potensial til å gi leseren - ikke bare oppleseren - latterkrampe, samtidig som de setter fingeren på ømme punkter ved leserens forventninger til en tekst, og på toppen av alt fungerer som ypperlig samfunnssatire. Slik sett er Ådlands prosa et bemerkelsesverdig fenomen. Men meningene om prosaen hans er sterkt delte: Da Konfliktritt kom ut i 2001, kunne man i Dagbladet lese at romanen var "et sørgelig misfoster" og i Morgenbladet at dette var "løsemiddelskadet påstandsprosa". Men om noe skal kunne kalles et sørgelig misfoster, er det vel snarere det skakkjørte samfunnet Ådland forsøker å skildre gjennom et dertil egnet skakkjørt språk. Ådland angriper sitt stoff med ei kraftsalve fremmedgjørende virkemidler, og er først og fremst en formalistisk eksperimentator som fører tekstene sine i en umiskjennelig stil. Dette er et gjennomgående trekk i forfatterskapet så langt, fra Konfliktritt via den lille miniutgivelsen Møksterhele sår på dagtid (Biblioteket Gasspedal 2003) og til høsten nye roman.

Jeg skal innrømme at jeg stanga hodet i veggen et par ganger under lesninga av Problemet med de to-tre studentene, for det er ingen enkel underholdningsroman man her har fått mellom hendene. Romanen er, etter min oppfatning, en oppvisning i hvordan man unnlater å skrive oppskriftsmessig "flink" eller "god" litteratur, peker nese til de fleste anerkjente litterære konvensjoner, og dermed ender opp med å skrive desto mer interessant, rar, viktig og sjelden litteratur, som imidlertid er ganske håpløs å lese. Teksten legger med vilje ut en rekke hindringer - og leseren kan bare henge med så godt hun kan, som en utrent cowboy i salen på en utemmet hest. Heldigvis er villstyringen utrolig morsom, og det hjelper på motivasjonen.

Ådland er etter min mening både en intelligent misbruker og fornyer av det norske språket, som han forvalter vanvittig og elegant på samme tid. Det bobler over av ordspill og språklek på hver eneste side. "Gulating jordskifterett og Statskog satte foten ned, men for sent", skriver Ådland. "De andre etatene i Statens hus var reist, med Norwegian. Slik at de føttene som ble satt ned, bare ble stående i Kaigaten, som noen søyler (...) (s. 40). Setningene, som ofte er fulle av grammatiske og syntaktiske feil, er gjerne både usannsynlig forvansket med overdrevet gammelmodig setningsoppbygning og har innslag av muntlige banaliteter. Et illustrerende eksempel er beskrivelsen av "den homofile Aud Kemp-Hansen...",

...forhenværende reiseleder i Ungarn og andre steder. Hun har på et tidspunkt gått over Holbergsallmenningen, med et følge japanske turister. For meg har det alltid vært forferdelig lett å glemme henne, selv om hun gjerne gikk med kåpe eller frakk med lue bak, forhøyet oppå. Rumpen var latterlig og hun var ikke tomatisert slik som Bødtker her. Men spøkefull, fra Tromsø, hånlig. Kilovis parfyme døyvet henne ned, i prakt. Hun var mye av en kvinne. Latteren hennes bodde på utsiden, men godt forvaltet på innsiden. Hun var der i alle fall og en skikkelig kvinne kunne hun nok være. Forferdelig å glemme henne slik. (s. 80)

Det virker som om Ådland prøver å være utlending i sitt eget språk, setter gamle rester sammen på nye måter, og tester ut grensene for hvordan noe kan uttrykkes, og på hvilket punkt språket blir så forvansket og hemmet at kommunikasjonen bryter sammen. De fleste forventninger man normalt har til en skjønnlitterær tekst, avlives her glatt. Det fins ingen normal progresjon i plotet: Ikke før bygger teksten noe opp (ei tankerekke, ei scene, en mulig opptakt til konflikt), før den forlater det og fortsetter ufortrødent videre til et nytt innfall eller handlingstråd. Inntrykket etter de første par-tre kapitlene er at romanen består av en massiv ansamling digresjoner og løse tråder som ikke nødvendigvis blir fulgt opp. Det er ofte problematisk for leseren å forstå intensjonen bak disse grepene og å plassere romanens deler inn i en meningsfull helhet.

Det er her Ådlands roman blir politisk gjennom sin kaotiske form(-løshet): Idet teksten er i fare for å drukne i sin egen mangel på sammenheng og struktur, kan dette leses som en etteraping av det moderne bysamfunnets uoversiktlighet. Struktur og infrastruktur er begge etterlyste fenomener i romanen. Fortelleren, historiens jeg-person, strever med å kartlegge og videreformidle sine inntrykk av omgivelsene - nærmere bestemt Bergen by, hvor han er født og oppvokst. Han har i første omgang ingen særlig annen agenda i teksten enn å flanere rundt om i byen, og hans voldsomme interesse for arkitektur og historie bidrar til at de første kapitlene framstår som en eneste lang omvisningsrunde, men med en rekke avsporinger underveis. Fortelleren forsøker å orientere seg i byens geografi ved hjelp av en rekke historiske landemerker, men det går tydelig fram at disse er i ferd med å miste sin betydning. Bergen er nemlig under sterk forandring; nye landemerker skyter opp hvor de gamle var, og manifesterer seg som en jungel av fenomener den vanlige borger ikke evner å trenge gjennom og se fra innsiden. Teksten manøvrerer seg gjennom et konglomerat av stedsnavn, intetsigende firma- og prosjektnavn (som f.eks GAMMA-LOGG), beskrivelser av bedrifter man ikke egentlig vet hva beskjeftiger seg med og et byråkrati som lever sitt eget beskyttede liv innafor Statens Hus' arkitektonisk vegger. Det fyller den nostalgiske fortelleren med stor sorg å innse at folk er mer opptatt av oljeboring enn gamle krigshelter.

Mens fortelleren setter sin stolthet i å kunne lekse opp en mengde faktaopplysninger om hendelser under krigen, gatenavn og torg, virker de øvrige innbyggere uopplyste og fremmedgjorte overfor sine omgivelser. De utfører oppgavene de er satt til, tilsynelatende løsrevet fra resten av samfunnet. Byråkratene sysler med meningsløse aktiviteter som å ringe hverandre på tvers av fylkene uten noen virkelig agenda. Fortelleren mistenker at sjøl ikke ordføreren kjenner historien bak det ærverdige Harbitz-uret, og anleggsgartnerne legger brostein uten bevissthet om brosteinleggerfagets stolte tradisjoner. Folk som faller utenfor systemet og ikke finner sin rette plass i et yrke, sendes som mislykkede individer til Omskolen i Arna for å bli omskolert og deretter omplassert i samfunnet. Fortelleren vier stor plass til å skildre bestevennen Bødtker, lærer og seniorpedagog (!) ved Omskolen. Sjøl om både Bødtker og tekstens øvrige personer (blant annet problemstudenten Krist-Ove og den feirede Olsviksstudenten) opptrer som karikerte figurer, fungerer de like fullt som eksempler på et høyst reelt problem, nemlig vanskene med å finne tilhørighet og å lykkes i et høymoderne samfunn hvor oppmerksomheten er retta mot økonomiske interesser framfor hensynet til enkeltindivider.

Fremmedfølelsen som teksten skildrer, forsterkes og illustreres av romanspråkets stadige underliggjørende grep. Ei rekke velplasserte finter i retning av ulike statlige og organisatoriske virksomheter utgjør en diskurskritikk av ypperste klasse, og viser at personene innafor byråkrati og regelverk ofte strør om seg med løsrevne, og dermed latterlige, brokker av et språk de ikke har klart å gjøre til sitt eget. Fortelleren kikker, allvitende som han er, blant annet inn i rådmannens hode, og avslører at det er proppfullt av politiske nonsensformuleringer: " ... Rådmannen grubler på om "da begge alternativer for atkomstvei berører en rekke personer og eiendommer, vil påregnelighet ved de ulike alternativer være et relevant motiv ved totalvurderingen." (s.99).

Det foregår også en lek med intertekstuelle referanser i romanen. På side 20 finner man et tekstparti som er et direkte lån fra Møksterhele sår på dagtid, med kun en liten omskrivning:

Jeg forsøker å innse at det stedet jeg kommer fra, denne leiegården fra 1800-tallet på det samme 1800-tallet var noe annet enn det den er i dag. Det kan neppe kalles noe 1800-tallssenter, men restauranteieren, som også er så snill at han leier ut bolig til meg, har fortalt at den gjennom 115 år har gitt mat og husly til beboere av forskjellig slag. Frem til 1999 var det visst helt umulig å se annet formål med leiegården enn at beboerne skulle ha det greit, trivelig materielt sett. (Problemet med... s. 20)

Dette 1800-tallssenteret, denne Møksterleiren hadde gjennom 115 år gitt mat og husly til beboerne av forskjellig slag. Frem til 1999 var det helt umulig å se annet formål med Møksterleiren enn at beboerne skulle ha det greit, trivelig materielt sett. (Møksterhele... s. 12)

Vi kan bare spekulere over hvorvidt Møksterhele... har fungert som en forsøksmessig innskriving mot Problemet med..., altså som et utprøvningssted for forfatteren, om Ådland åpenlyst referer til sin egen tidligere tekst bare fordi han synes det er gøy å leke med litterære konvensjoner, eller for å vise at en bygård er å sammenligne med en slags frivillig fangeleir...

Sjøl om romanen tar opp latterlige sider ved samfunnets mekanismer, har den et djupt alvor ved seg. Men som følge av den satiriske formen overgir teksten seg aldri fullt og helt til dette alvoret, og jeg-personens tårer, som hyppig tørkes vekk med Kleenex-kluter, vekker ikke ektefølt sympati hos leseren. Teksten hviler ikke lenge i en sinnsstemning før den vender sitt distraherte blikk over på noe annet. Ikke en gang når en av bokas sentrale figurer dør og skal begraves, vies liket full oppmerksomhet og ærbødighet: midt i begravelsen blir teksten i stedet opptatt med å ramse opp en mengde leksikalsk informasjon om fuglelivet på øya hvor begravelsen finner sted:

Luften er kald og grå. Fra fuglereservatet på Herdla letter grågås, myrsnipe, sjøorre. Enda litt lenger ute er det dvergsnipe, sandlo, enkeltbekkasin, polarsnipe, tundrasnipe, temmincksnipe, sandløper, fjøreplytt, steinvender som tar av. Og ærfuglen, selve karakterarten ved Herdla, letter til sist i samlet flokk (...)

Liket er allerede begravd og glemt. Og slik flakser romanen vekk, på tilfeldigste vis.

Publisert 14.12.06
Tekst: Lina Undrum Mariussen
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...