Are Glambek Bøe, f. 1968. Skribent og dikter. Sist utgitt: "Antilopeliv" på Øyeblikk forlag 2003. Sist publisert: "Signaler 2005" (Cappelen).

Gunnar Wærness: Hverandres
Dikt
Oktober, 2006

Med diktsamlingen Hverandres som er ute på Oktober Forlag denne høsten, befester Gunnar Wærness sin posisjon i ung norsk poesi. Diktsamlingen er gjennomsyret av et pronominalt og dialogisk virvar, en symfoni av stemmer og fragmenterte identiteter. Her veksler det mellom JEG, DU, HAN, HUN, DET, DERE og VI med hovedvekt på 1. person og 2. person entall.

Mot dette virvaret kontrasteres en hvileløs søken etter en skjør helhet og en eller annen forunderlig Gudsfigur. Det foregår en kamp mellom oppsplittede fysiske identiteter som søker et språk som imidlertid viser seg å være like lite helhetlig og synteseskapende som materien selv. Ordene og stemmene synes hele tiden å være truet. Wærness snakker om at "når tungen løsner er den nærmere bønnen enn munnen er det derfor jeg slutter å skrive", "hvem er dere? Vi er de uhørlige ordene..." (side 5-6).

Trebildet i innledningsdiktet skaper et slags metaforisk tyngdepunkt. Treet symboliserer jo et bindeledd mellom jordens tyngde og himmelens luftighet: Mellom det fysiske og det abstrakte. Treet står jo også i direkte forbindelse med hånden, som både ber og skriver, som er sentrale temaer i boken. Tre-aktigheten er selve kjernen i Hverandres kommunikative drama: Spriket mellom stabilitet og flyktighet.

Gunnar Wærness: HverandresMen grunnfilosofien er at en stabil verdensorden ikke lar seg etablere. Her sliter selv elementær biologi med å kroppsliggjøre seg. STOFF søker nervøst mot FORM, fåfengt! I Samtalen som ikke vet hvem vi er snakker dikterjeget om at "hysj du prøver å få foreldrene dine til å møtes" "nei det gjør jeg ikke" (...) "hvis foreldrene dine ikke møtes blir du ikke født", kan identitetens sårbarhet beskrives sartere enn dette?

Hverandres er i store partier formet som en underfundig dialog mellom et jeg og et du. "Jeg går som du går men ikke dit du vil her er jeg vi likner hverandre ikke munnen men blikket" (...) "når jeg skriker skriker du også" "jeg skriker ikke" (s. 13). Skrikene jeg og du imellom betegner nok nettopp språkets hjelpeløse forsøk på å skape fasttømrete identiteter. Et lite barn skriker fordi det ikke klarer å kommunisere. Dette står i en genial forbindelse med "Håret ditt brenner(...)" som er en allusjon til Pinsehistorien i Bibelen med sitt kommunikative babbel.

Denne absurdistiske dialogen er noe av det mest gåtefulle i denne boken. Hva mener Wærness med dem? Jeg tror de kan tolkes i ulike retninger. De kan sees på som en indre dualitet i subjektet selv, duet kan også leses som en karikatur på en skapende Gud og på skapende mamma og pappa. Det er en høyst rudimentær og postpostmoderne Gud i Wærness sin kosmologi. Jeget er imidlertid like ynkelig oppsplintret. Syndefallet virvler bokstavelig talt ned i det atomære, men uten at stemningen er ateistisk.

Opphavsduet, denne "foreldreduheten" indikerer et genealogisk opphav, en kausalitet som ikke leder fram til noen sementering av fast identitet. Personlighetens ikke-oppståelse betyr også at språket og skrivingen ikke kan konsolideres, de er skjøre som luftbobler.

Et annet finurlig grep Wærness bruker er sammenfiltring mellom grammatikk, språk, syntaks og kjøttlige realiteter. "Når treet blir døpt er ordene mine navn på det treet", "Men ordene bare legger seg i ansiktet regnet faller mellom ordene øyne og munn flyter sammen". Wærness er en uærbødig språkfilosof, språket er ikke transcendent, men er falt ned i den mikrobiske, myldrende jordiske virkeligheten.

Er så Hverandres et gjennomført godt diktverk, kan intet i boken vært bedre?  Svaret er et nølende nei. Svakhetene synes bagatellmesige i den store helheten.

Av og til slår imidlertid Wærness sine sofismer over i en pseudointelligent naivisme, Wærness synes ofte å søke det "dårlige" som et poetisk grep, men uten at han klarer å overbevise denne leseren at han utfører det "dårlige" på en "god" nok måte. Det blir litt platt, dessverre. Det føles noen steder som mannen tror at platthetene virker lure nok så sant de blir brukt på en lur måte! Eksempler: "Røttene i jorden kan vi kalle jord" So what? "Ormen som snodde seg i treet var en grein ikke en orm" Sier meg niks! Hva mener du med dette Gunnar Wærness? Dette smaker av litt trøndersk smålåtenhet som imidlertid har en viss sjarmfaktor i sin kløning.

Til gjengjeld er Wærness til tider genialt sofistisk, noen lysende eksempler: "Før noen noensinne hadde blitt drept av døden fantes det regn og det regnet falt like mye over døden som det falt over oss" (s. 50). Genialt er også dette: "I gropen kalt "far" skal jeg tenne et bål kalt "far"( s.37) eller "Bunnen av munnen er å kunne jeg kan er et sted mellom hendene jeg finner er et sted i pannen" (s. 45).

I det hele tatt var dette en spennende og ganske intens leseopplevelse for undertegnede. Wærness sin personlige stemme dirrer gjennom hele samlingen, det blir aldri anemisk- flinkt, det er heller "blod-flinkt", nervetrådene foldes ut i hvert ord og i alle syntaksene. Selv oppsettet, linjedelingen ligner bølgende, frådende nerveknuter!  Metapoesiaspektet er også fascinerende, dikterens stille oppgjør med sin egen skrivemakt, sin egen skjøre evne til å generere virkeligheter. Jeg liker denne ydmykheten i forhold til poesiens funksjon versus det fysiske livet. Hverandres synes å problematisere poetenes egosentrisitet i møte med de andre, med fellesskapet, derav også tittelen Hverandres.

Kanskje kvintessensen i boken er at når vi alle er så lite fasttømret i vår konvensjonelle integritet, så må vi bare kaste oss ut i det sårbare fellesskapet, i et stort, vidunderlig kollektivt DU. Ikke rart at jeg sitter tilbake med en nesten besynderlig varm og menneskelig følelse etter å ha lest denne snåle boken.

Publisert 27.10.06
Tekst: Are Glambek Bøe
Korrektur: Thomas Marco Blatt
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...