Ingeborg Berre, f. 1974, oppvokst på Levanger, bosatt i Oslo. Cand.philol med hovedfag i allmenn litteraturvitenskap. Frilans forlagskonsulent og frilans litteraturanmelder.

Destillert rystelse

Bjarte Breiteig: Folk har begynt å banke på
Noveller
Aschehoug, 2006

Bjarte Breiteig:
Folk har begynt å banke påDet har gått seks år siden Bjarte Breiteigs forrige novellesamling Surrogater, og at det knytter seg store forventninger til årets utgivelse, Folk har begynt å banke på, er det liten tvil om. I en rekke intervjuer har forfatteren snakket om skrivesperre og mistro til egne evner, om å ligge på gulvet og ikke få ut et eneste ord av verdi. Til sist klarte han likevel å kneble tvilen; ved å late som han trodde på egen skriving, at det ut av "søppelskriften", som han kaller det et sted, omsider ville komme en novelle som var god nok.

Så satt jeg altså med boka mellom hendene, resultatet av en særdeles lang og slitsom destillasjonsprosess som det er lett å leve seg inn i, og kjente at jeg ble en smule engstelig på forfatterens vegne. Vel, som det heter i den siste novellen: "Ingenting er umulig for den som tror." For Breiteig leverer så det holder. Nå skal en kanskje ikke utelukke at lettelsen kan spille dømmekraften et puss, men jeg tar likevel sjansen på å mene at dette er Breiteigs mest fullendte novellesamling så langt.

Tekstene i Folk har begynt å banke på er gjennomgående mer omfattende enn før, mer episke om en vil, i den forstand at de enkeltstående utsnittene kjedes sammen i lengre, mer dramatisk strukturerte handlingsforløp. Lest opp mot debuten, Fantomsmerter (1998), blir overgangen fra det episodisk tilstandsbeskrivende til det dynamisk fortellende veldig tydelig. Noe brått skifte er det likevel ikke snakk om. Tendensen melder alt sin ankomst i Surrogater (2000), som årets utgivelse raffinerer og spinner videre på. Og Breiteig holder seg fortsatt innenfor den minimalistiske "mønsternovellens" komprimerte, renskårne univers. Fortellerholdningen er helst nøkternt registrerende. Overflødig fyllstoff klippes vekk. Hendelser og dialoger gjengis med besindig presisjon, konkret og renset for utdypende kommentarer. Den virkeligheten som beskrives ignorerer liksom leserens tilstedeværelse, den gjør seg ikke til for noen, og vekker desto mer nysgjerrighet og undring. Den er gåtefull på samme måte som livet er det; den hele "fortellingen" eller meningen kan bare holdes fast ved en kraftanstrengelse, som hele tiden utelater noe, før taket igjen glipper.

Nå vil sikkert noen innvende at Breiteig gjør det for lett for seg, at han trer føttene ned i trygt oppgåtte fotspor som f.eks. tilhører Kjell Askildsen. Alle er liksom enige i at denne måten å skrive på er bra. Hvor originalt det er, kan diskuteres, det ligger nok en forutsigbarhet i formen som noen vil mene er for velkjent, for trygg. Men emnene som sirkles inn er av en risikabel karakter. Det handler om død, sykdom og tro i vid forstand, om å finne mening med dette skrøpelige, forgjengelige livet. Novellene beveger seg innenfor et eksistensielt felt som det er vanskelig å sette ord på uten at det blir feil: platt, selvsagt, sentimentalt, trivialiserende, klamt osv. Risikoen for å falle igjennom er stor, noe som bl.a. illustreres i novellen "Jørgen", hvor Ylvas frasepregede, iblant sensasjonssøkende språk rundt døden minner om tabloidkulturens hule plapring: "Det går over, sa hun. smerten går over, Narve, det må du huske"(95)/"Blir det for tungt? [...] For noen er det bedre å være alene med sorgen"(96)/ "Jeg vet om flere som har tatt selvmord, sa Ylva. Jeg har respekt for dem. [...]...jeg vet ikke om du kan forstå dette, men det kreves mot for å dø."(105) Breiteigs noveller framstår som en motvekt til dette utarmede språket. De iscenesetter det vonde, uforklarlige og grunnleggende menneskelige på en måte som både er ubehagelig, rystende og oppløftende på samme tid.

Sentralt for handlingen i flere av fortellingene er gjensynet med gamle bekjente, folk man ikke har sett på flere år, som plutselig banker på. Dette motivet, og den stadige kretsingen rundt livets skjørhet, danner kryssforbindelser og sammenhenger mellom de enkelte novellene. Folk har ofte en tendens til å banke på når det passer som minst, de trenger seg på når hovedpersonen er svak og sårbar og vil være alene. Det kan være en gammel klassekamerat, en hovedpersonen knapt husker, som han må dele sovekupé med på nattoget, på vei til en alvorlig operasjon. Eller det kan være den påtrengende vekkelsespredikanten som plutselig står i stua og vil helbrede hovedpersonens samboer, han som ligger på sykehuset med en livstruende diagnose hun ikke makter å ta innover seg. Bankingen kommer kanskje som bestilt? I noen tilfeller får jeg i alle fall inntrykk av at møtene fungerer som katalysator for selvinnsikt, ny forståelse eller tro. Andre ganger, som i novellen om Brit, er hun og det vonde, sykdomsskapende forholdet hun sitter fast i nærmest usynlig for den gode, gamle vennegjengen. De svirrer fulle rundt i stua og enser ikke at Brit har låst seg inne på badet. Når Brit går "i lås"(33) er det faren som forsøker å banke på. "Nå løper du", heter novellen, og vi håper det er sant. Men på den andre siden kan det også hende at tittelen henspiller på jeg-fortelleren, Jørn, som også er fanget i en mekanikk hvor den sitrende opphisselsen ved å ydmyke Brit driver ham stadig lenger inn i ondskapen. Situasjonene som skildres er enkle og samtidig komplekse. Her tilbys hverken applaus eller fordømmelse. De ofte usympatiske karakterene trer fram uten tydelig moralsk undertekst. I stedet for å eksponere og grafse i styggedommen presenteres personene med et klarsyn som innbyr til gjenkjennelse. For å sitere Trude Marstein fra Konstruksjon og Inderlighet: Jeg "kjenner igjen det jeg ikke visste at jeg kjente" (46).

Vekselvirkningen mellom beslektede motiver og detaljer, som belyser hverandre fra forskjellige vinkler, gjør at meningen også hele tiden skifter fokus, ses på nytt, endrer seg. Ett av motivene som utmerker seg er den stadige kretsingen om kroppen. Mange har påpekt hvilken sentral plass kroppen har fått i samtidslitteraturen og kulturen generelt, som identitetsmarkør og arena for rollespill. Den har blitt kalt et siste tilfluktssted i en verden som flyter. Det ekstreme behovet for å holde den i sjakk, for å manipulere og kontrollere den, forstås gjerne i forlengelsen av det. I Folk har begynt å banke på utsettes kroppen, eller snarere mangelen på kroppskontroll, for hissige angrep. Den utflytende kroppen er avskyelig, ikke bare hvite, deigaktige lår, men alle tegn på avmakt som påminner om forfall og i siste instans forgjengelighet. I novellen "Folk i regn" får kroppens skremmende materialitet sitt mest ekstreme uttrykk. Den avdøde fru Sæland, som hovedpersonen minnes som omgangsvenn av familien, oppleves med ett som avsjelet gjenstand. Kroppen får noe grotesk maskinelt over seg i det liket skal klargjøres før bisettelsen. Når hun skal legges i kisten er den stive armen i veien, den fungerer som "brekkstang mot kistekanten" og liket bumser i gulvet. "[N]oe måtte ha løsnet i henne", resonnerer han, for fra strupen lyder det som "surklingen i et sluk"(50) og opp kommer et svart oppkast som avgir en "metallisk eim"(52) og griser til den hvite, tynne blusen. Men den ubehagelige opplevelsen av kroppen som en gebrekkelig ansamling av kjøtt og bein opptrer også i levende live, som når jeg-fortelleren i den siste novellen grøsser ved synet av mannens røntgenbilde, eller når Jørn vemmes ved synet av Brits slappe mage i det den velter seg ut av fintoppens disiplinerende snører og lisser.

Bak forakten for kroppslig "svakhet" i vid forstand skimtes et krampaktig forsøk på å distansere seg fra menneskets lodd; livets utrygge vilkår og forgjengelighet. Flere av karakterene, både de som selv er rammet og de pårørende, forsøker å skyve sykdommen og alvoret unna. De makter ikke ta det innover seg, de vil ikke høre eller se det vonde og prøver å leve som normalt. I Breiteigs univers har det faktisk gått så langt at ikke en gang presten orker mer. Det er for tungt, den komfortable balansen må for enhver pris opprettholdes. En skal ikke skjele langt utover bokens permer før en gjenkjenner symptomene. Det er som om novellene i Folk har begynt å banke på forsøker å røske opp i den ensidige, og i lengden utilfredsstillende, dyrkingen av det behagelige som preger mye av samtidskulturen. Troen på livet innebærer også en aksept av døden, antydes det, en erkjennelse av den ubønnhørlige endeligheten som på tross av sin lovmessighet er så vanskelig å godta. Samlingen bør helst leses mens man holder noen i hånda, hadde jeg tenkt å si. Men i stedet er det kanskje slik at novellene på et vis gjør det, for ved å vise hvordan forgjengeligheten og frykten er menneskenes felles vilkår lades de også med noe som kan minne om et forsonende element.

Publisert 27.10.06
Tekst: Ingeborg Berre
Korrektur: Thomas Marco Blatt
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...