Harry Woodgobbler, Jr. Forfatter.

Sannheten om forlagsbransjen er at den brenner

En føljetong i fire deler av Harry Woodgobbler, Jr. (forfatter bak New York Times' bestselger The Circuit (2005)).

EN: HERFRA TIL IDAHO

Jeg heter Harry Woodgobbler Jr. og jeg har skrevet fire romaner. De tre første bøkene mine ble skrevet med ærlige hensikter og ble fort glemt og nedgjemt i landets bargain bins. Min fjerde roman The Circuit (2005) fikk først en lunken mottagelse. Jeg tror ordet "potensiell" ble nevnt i annenhver anmeldelse - bortsett fra at koblingen med uttrykk som "blodfattig prosa" og "klisjéfulle bagateller" ikke akkurat hevet forfatterstatusen. Nærmest som et mirakel - ja, jeg kan nesten ikke oppfatte det helt selv - ble den samme romanen antatt som månedens bok i landets største TV-Talkshow Bokklubb; Peyton's Choice, presentert av Amerikas største TV-ikon, Prisilla Peyton (med en s). Jeg kan bare takke agenten min for denne genistreken.
"Mitt motto er enkelt," sier Prisilla Peyton på TV og nagler de oppsperrede øynene med børstetykke øyevipper som når opp til øyenbrynene, rett mot kameraet. Hun fortsetter sin demonstrative tale med den følgende tiraden:
"Bøkene jeg velger, er bøker jeg selv ville valgt å lese. Derfor sier jeg til dere: Kjøp denne boken!"

Peyton's Choice ble bokstavelig talt gullstaven for forlaget og for meg og agenten min, ja, alle gode ting er tre, for på mindre enn tre uker var plutselig første opplaget av The Circuit utsolgt. The Circuit skilte seg ikke engang nevneverdig fra mine tre første bøker. Alt jeg noensinne gjorde var å skrive nok en roman om en ung manns nevroser. Jeg, som kjøpte opp restlageret av den første romanen min, bare for å øke salget, var nå en forfatter med Prisilla Peyton's kvalitetsstempel, et gullemblem, på forsiden. Plutselig er jeg et geni. Alle vil snakke med meg. Livet er bra. Jeg har en blondine i hver arm og en fet kontrakt med Brownstein & Brownstein, New York, New York. Jeg sover med lyset på om natta i tilfelle de ringer fra Hollywood. Men veien mot suksess var ikke belagt med gull.

Å være forfatter i dette landet (USA) er stort sett å skrive den samme romanen tre ganger og få betalt tre ganger for å gjøre det. Agenten min får sitt for å drive PR og plage forleggeren som igjen plager agenten min med deadlines som jeg igjen plager agenten min med. For å begynne med det første først: Min debutroman Rain Falls On Idaho (1999) solgte i beskjedne 347 eksemplarer. Agenten min vil ikke engang snakke om den.
"Du brukte fem år på å skrive den, og jeg brukte to år på å markedsføre den, hva mer vil du jeg skal si?"
"Jamen, hva med Twin Falls High School?" svarer jeg da.
"Teller det ikke at de har satt romanen min opp på pensumet i det minste?"
Agenten min, ("Miss Parker will see you now") så misbilligende på meg med spisepinnen i den ene hånden. I motsetning til meg er hun født og oppvokst i New York City. Hun anser hele Manhattan for sin private arbeidsplass, så hun føner håret i baksetet på taxien på vei til jobb. Hun spiser lunsj på fortauet og pulten hennes består av en bunke med manus og en pyramide av tomme Starbucks-kopper, den førstnevnte lavest.
"Twin Falls, hvor faen er det?" svarer hun tørt og spidder en California-rull med den ene enden av spisepinnen.
"Vi snakker om en bestselger, Harry. Du hørte Gerry" [Brownstein, min forlegger som agenten min er på fornavn med og som jeg kun møtte den dagen jeg underskrev kontrakten min for tre år siden. Han var høy og tynn og hadde grå, hvitstripete italiensk silkedress med lange krager opp mot skuldrene. Gerry Brownstein eier forlagsselskapet Brownstein & Brownstein, som er børsnotert med over 2 billioner dollar. Han har råd til gullet i tennene.]
"OK da," svarte jeg. "Men jeg trenger et forskudd."
"Forskudd?" svarte agenten min og tørket vekk de små, ristede sesamfrøene i munnviken.
"Et reiseforskudd," sa jeg.

Jeg dro tilbake til barndomsbyen min i Idaho. Da jeg vokste opp ble jeg ertet på grunn av navnet mitt. Gluestopper, woodglopper, fudgewopper. Kjært barn har mange navn. Jeg drømte om rikdom og suksess, en blondine på den ene armen og en fet kontrakt under den andre. Og alt jeg kunne hoste opp, var en mistenkelig tynn oppvekstroman på 126 sider, om en ung gutt som gjennomgår så mange ydmykelser, faenskap og doptripper at han til slutt blir voksen av det - for å sette det hele på spissen, selvfølgelig. OK, så innrømmer jeg at den var halvveis basert på min egen personlige odyssé mot suksess og rikdom. Kanskje var jeg ikke så full av møkk som hovedpersonen, og kanskje drev jeg ikke med så mye dop heller, men hva gjør man ikke for å sprite opp en historie? Kunstnerisk frihet, babe. Det man ikke dør av, gjør en rikere!

Etter debutromanen min tok det hele to år før jeg fikk skrevet noe som helst. Jeg drev mye dank, så mye fotball og drakk mye øl. Livet var bra. Så skrev jeg Gone Fishin' (2002). Tittelen var ment symbolsk. Den handler mer om damer og dank enn om fisking, he he. Og drømmen om å seile jorda rundt, med en dame på hver arm. OK, så innrømmer jeg at det ble litt vel mye damer. Jeg var en desperat ungkar i ferd med å runde 30. Jeg fikk spydige kommentarer på jobben og på fester. Romanen fikk lunken mottagelse. "Potensiell" ble ikke nevnt en eneste gang. Derimot ble uttrykk som "flat kvasipoesi" og "mambo-jambo macho språkføring" ment i seriøse vendinger. Den største fornærmelsen kom imidlertid fra en anmelder i Idaho Post, som mente at jeg hadde skrevet romanen med venstrehånden. Jeg som alltid har vært stolt av å være venstrehendt. Så, tenkte jeg, min tredje roman skulle nå stjernene - og kanskje tilbake.

Min tredje romantittel Going To The Chapel (2003) var ment ironisk, men ble mottatt som en giftesyk erklæring fra en 34-årig ungkar.
"Se på det som en positiv vending i ditt forfatterskap," sa agenten min. "Du får mange flere fanbrev nå. Det er alltid bra PR," la hun til og suget ut restene av melkeskummet i kaffekoppen.
"Det var en ironisk tittel," forsøkte jeg. "Hvorfor skal man alltid bli misforstått for å bli anerkjent?"
"Se på det som en positiv ting," sa agenten min.
"Hvordan kan jeg se på det som en positiv ting? Ingen vil noensinne forstå bøkene mine."
"Hvem sier at man skal forstå dem?" svarte hun og så på meg. Jeg følte meg litt som Newton. Et misforstått geni i et parallelt univers. En skjebne verre enn døden?

Slik tenker jeg der jeg sitter i hjembyen min i Idaho og denne gangen er inspirasjonen min bånn i bøtta. Jeg er blakk, jeg har ingen blondine og ingen fet kontrakt, bare en deadline jeg skjelver i knærne av å tenke på, og en agent som legger sure og spydige beskjeder på telefonsvareren min. ("I know you're there, Harry. Haaarry, pick up the F-ing phone, Harry.") Jeg trenger en ny roman, og jeg trenger den nå! I stedet skuffer jeg møkk hjemme på gården til faren min. Han står og ser på meg fra andre siden av møkkarenna og så sier han:
"Du vet, alle kan skrive en historie."
"Ja vel," svarer jeg oppgitt og spidder spaden ned i jorda. Jeg er ikke klar for nok en moral lekse om verdien av familietradisjoner og slektshistorier. Agenten min har forsøkt å overtale meg flere ganger.
"Forleggere er suckere for tearjerkers," sa hun og så på meg.
"Har du noensinne lest noen av dem?" svarte jeg indignert.
"Visste du at Gerry [Brownstein] tenker på å starte sitt eget filmproduksjonsselskap så han kan få rettighetene til sine favorittromaner?" svarte hun og pekte på meg med en lang, velpolert pekefingernegl.
"Ja, hvis du liker Tears In Heaven og The Diary så," svarte jeg med et fnys.
"Bestselgere," svarte forleggeren min kaldt og så på meg. "Bestselgere, Harry."
Tilbake til gården hjemme i Idaho sitter jeg og spiser middag sammen med foreldrene mine på det lille, gule kjøkkenet. Vi spiser skinke og Idaho-poteter.
"Enhver kan skrive en historie," sier faren min.
"Det er lett for deg å si," svarer jeg og spidder en potet med gaffelen min. Ordene til agenten min ringer i ørene mine som en vekkeklokke uten stoppeknapp. Bestselger, bestselger, bestselger. Hvor i all verden kunne jeg forandre min status fra blodfattig kvasipoet til ... bestselger? Til det trengte jeg en mirakeldoktor, bokstavelig talt. Enten det - eller faktisk skrive for harde livet. Jeg satte en knapp på førstnevnte.

Publisert 29.09.06
Tekst: Harry Woodgobbler, Jr.
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...