Hildegunn Dale, f. 1974. Hovudfag i litteraturvitenskap frå UiB. Utgitt diktsamlingane "Solkant", "Elvedraumar" og "Sea, say and see" på Samlaget. Er også redaktør for Samlagets gjendiktningserie av omsett klassisk og moderne poesi.

Så stært, så vakkert

Stein Mehren: Anrop fra en mørk stjerne
Dikt, 149 sider
Aschehoug, 2006

Det er blitt sagt, at ei kvar ny diktsamling av Stein Mehren er ei storhending. Det same blir sagt om Dag Solstad, som og har ny bok i haust. Fint då, at det den som les ein av desse forfattarane finn, ikke er det perfekte. Mehren tilbyr det vakre og det vise, i eit språk det til tider kan vere vanskelig å svelge.

Stært?, eg skjønar ikke dette ordet. Men "stært sier vi om følelser vi ikke tar ansvar for" (fra "Stært, sier vi").

Gullstøv

Stein Mehren:
Anrop fra en mørk stjerneMehren har gitt ut ei tjuetals diktbøker sidan debuten med "Gjennom stillheten en natt" i 1960. Eg har tidlegare lese tre av diktsamlingene. "Det andre lyset" (1989), "Kjærlighetsdikt" frå 1997 (dikt og bilder), samt "Imperiet lukker seg" (2004). "Imperiet" liknar årets "Anrop i format og grafikk" (svart, med eit av Mehrens måleri på forsida). Enkelte temadikt går og igjen, blant anna motorvei/tid-dikt, elg(jakt)dikt og søvndikt. Men kanskje er årets samling meir vaklevoren, meir dyster, enn den forrige?

Stadig har eg same kjensla i møte med dikta i dei ulike bøkene. Ei kjensle av ambivalens. Dikta er på det beste glitrende, dei opnar seg som lysningar i skogen, gullstøv er strødd ut over med raus hand. Om ho tek imot kan leseren bli til "blikk som åpnes i verdensmørkets indre".

Ved andre gongs lesing kastar eg meg ut i rosende notatar om dei ulike dikta. Di meir eg noterer, dess meir rosende blir ordelaget, og eg finn myntar (poesi, innsikt).

Samlingas midtdel, med den for meg tiltalande tittelen "Syv meditasjoner", er eit eksempel på korleis dikta tillet ein å plukke strofer.

Som skip

Det er merkeleg, ved første gjennomlesning verkar dikta nestan støtande på meg som lesar. Eg veller over av frustrasjoner, over det høgtravende riksmålet. Eit patos på grensa til arroganse, slik vi finn diktet Armada. Eg siterer første vers.

        De unge, de elskende, Se hvor de ligner skip
        satt ut i ett nytt stort element: Kjærligheten
        Høye, ranke, jager de hverandres sanser frem
        i store forsømte bilder av uskyld og ungdom
        Se dem bære sine hemmeligheter ut i kjærtegn
        som veier og måler, opphøyer eller forkaster
        deres bruk av hverandre for å feire seg selv
        som subjekter, som uinnskrenkede totale universer

Eit for stort patos har ei evne til å få denne lesaren til å sjå raudt. Slik kan eit dikt reduserast til under sin eigentlege verdi, for denne oksen. Språket skuggar for det som blir sagt. Eg får det ikke med meg, og har ei kjensle av at hadde eg fått det med meg hadde eg havna på galeien. Ordet skip er forresten og ein metafor som blir gjenteke fleire gongar ut over samlinga, for eksempel som "søvnens skip", og igjen om dei elskende i "de kaller seg elskende". Og når vi er inne på overraskelser. Greitt nok at diktar-eget seier han er frå eit anna århundre, men likevel? I diktet "Ofelia" kaller han Kjønnet (det kvinnelige) "en blomst som åpner seg en gang i et liv". I diktet "Blomst", kaller han ein blomst "et åpent kjønn", i "Plansjene" "en musling til lyst".

I dette diktet, "Plansjene", som har som sitt utgangspunkt dei anatomiske utbrettsplansjene ein fekk sjå på skulen, finn ein for øvrig ein av mange

        Overganger til det hinsidige

        ...Fragmenter til homunculus, skjelvende senket ned
        i det område av hjernen som nevrologene kaller
        "myra", et sted der vi som skygger en gang
        skal krysse over til den andre siden...

I heile samlinga er det ein vilje til å finne slike overganger, eller passasjer til ei anna tid, verd. Diktet "Vegg" er ikke noko unntak. (Og ein av mine favoritter!)

        Vegg

        Istykkerrevne plakater
        grafitti og avslitte maling-lag
        Som å møte en verden
        noen har forsøkt å rive merkelappene av
        for å klistre på sine egne nye

        Jeg legger øret mot muren
        men den er umulig å tyde
        denne svake avglans av stemmer
        fra døde som går omkring der inne
        og leter etter språket sitt

Det er merkelig befriande å tenkje på diktaren, ein gamal mann som stoggar og lener seg mot ein vegg og lyttar som ein anna husdoktor. Er det nokon her?

Barndommens dyr

Ein annan type dikt er barndomsdikta, og dikt som tek utgangspunkt i ei bestemt hending, og bevarer klårleiken og krafta i enkle bilder og mellommenneskelige situasjonar. Ofte er det dyr med i bildet. Eit slikt dikt får fram kjensler hos leseren, for eksempel ømhet, gjenkjenning, ei varm tåre.

Eg siterer eit dikt frå siste store, og etter mi meining beste del, kalla "et hvert dikt er omgitt av et annet og større dikt".

        Barndommens dyr

        Barndommens dyr stod
        tett i tett ved sengen min
        Store bedrøvede blikk strålte ut
        fra en sorg-stjerne de delte med meg

        Et barn kan se det mørke
        Som bor i alt levendes smerte
        Klart ser barnet hva lys er. En
        dør på klem til selve himmelens indre

        Har dyrene sjel, spør vi
        Gjør det vondt, hvisker barnet
        Kan dyr føle savn, spør vi. Får jeg
        klappe deg, bære deg, trøste deg, sier barnet

Enkelte av dikta skil seg ut, som annleis. I samlinga finns blant anna eit dikt som er visuelt på line med eit av Mehrens måleri. Det vil ikkje noko. Lag på lag med sterke, lysande fargar, og eit fødselstre er skrapt fram, i botnen.

Det dystre

Det kosmiske lurer ofte like under overflata. Ein kan sjå på eit nesten kva som helst dikt, og mennesket er aleine, omgitt av, når tapetet revner, natt. Mørke. Lysande himmellegemer.

Mehrens perspektiv er fugleperspektivet, og denne fuglen har fløyet langt ut, eller inn, for suget finns og inne i mennesket, som eit svar. Mehren presenterer to tider i diktet "Rødt lys" (om motorveier og bilkøring): Ei tid der ...Vi er de nye gudene, svirrer /rundt og rundt i fartens maskinerier /På veier delaktige i stjernenes baner...

Ei anna tid, under jorda, ...dyp som tonen fra /en stemmegaffel, brer den sine ringer /av klang gjennom alt som er //Dette er en tid for kjærlighet /En langsom tid som gresset gror i /En tid for fuglesang og innsektsum /og for hjertets roligere slag.

Det er som om den første tida, den kosmiske bevisstheta, ekspanderer og legg nakent. At gras og fuglesang, (og kjærleik), skulle vere eit slags skalkeskjul.

At graset må rivast av tida.

        De nordiske fuglene

        De nordiske fuglene
        Om de synger fra den mørke
        eller den lyse siden, vet jeg ikke
        Men de synger som om de har drukket
        is-vann. De står i eviggrønne skoger
        og bytter dag og natt om
        i natt og dag

        De synger og synger
        som om vårnatten har
        skåret hjertene deres
        ut av dem og lagt igjen
        en liten skarp krystall
        til å glitre i, der inne
        i det åpne levende såret

Publisert 29.09.06
Tekst: Hildegunn Dale
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...