Hanne Ramsdal, f. 1974, har hovedfag i litteratur og skriver for film. Debuterer med roman på Gyldendal i august.

Utdrag fra romanen "Jeg lukket døren bak ham da han gikk"

Kommer på Gyldendal 17. august 2006

I dag blåser det, og det synger i metall og betong fra byggeplassen utenfor i gaten, det synger i en gjentagende rytme som har fulgt meg siden i fjor høst, da arbeiderne kom og rev en av de eldste bygårdene i området, bygget i stein, staselig, men nedslitt. Pappas fetter bodde der for mange år siden og drev utsalg av heller og gravsteiner i bakgården. Siden var bygningen blitt stående tom og forfalle som et stebarn blant de mer velholdte omkringliggende bygningene som grenser mot den slake gressletten. I bunnen av sletten ligger elven, og noen ganger kan jeg høre bruset helt opp hit, og fuglene der nede, hundene som gjør på dem. De brukte lang tid på å rive bygården. Flere uker. Jeg husker da bare skjelettet sto igjen, hvor vanskelig det var å se om de bygget eller rev. Det husker jeg, og sementstøvet som hvirvlet i gaten, den skarpe lukten og heisekranens lange skygger som akkurat nå ligger tegnet på uteplassen nedenfor det åpne vinduet. De er snart ferdig med det nye bygget, og der skyggen fra heisekranen ender, klemt inntil hushjørnet, står en gutt. Han følger med på en jente som sitter på en huske i treet. Jeg ser på dem fra vinduet. Grenene i treet gynger med husken, og vinden rusker i bladverket, i jentas hår, og kåpeflikene hennes flagrer. Gutten står nesten urørlig. Gjemmer seg. Ser på.

Det er sånn jeg også er, en som blir stående bak hushjørnet og se på. Og i morgen kommer Benjamin.

Jeg snur meg vekk, tenker at jeg må gjøre noe, kaste søppel, et eller annet. Jeg tar på skoene og tar med søppelposen, går nedover trappene. Det lukter nymalt i trappehuset. Noen har malt veggen. Noen har murt igjen det lille hullet, som lenge har vært i veggen i etasjen under meg, og etterpå malt. Jeg vet ikke hvem. Kanskje naboen under. Hullet var der allerede da hun flyttet inn, og noen ganger drysset det murpuss. Nå er det nesten ikke mulig å se at det har vært et hull der. Jeg kunne ordnet det selv før den nye naboen flyttet inn, men det ble ikke til det, og i en annen oppgang ville det ikke syntes, i en oppgang med dunklere lys og flere skrammer i veggene. Her er det nesten nyoppusset, og alt kommer til syne i det gule lyset fra lampene. Trappetrinnene derimot, er slitte, mest nederst ved postkassene hvor det om høsten og vinteren blir liggende igjen grus og salt fra våte sko. Jeg går langsomt nedover trappen. Det ringer i en telefon et sted, men ingen svarer. Det ringer lenge. Og etterpå blir det mer stille enn før. Jeg er nok den eneste i oppgangen som er hjemme. Det er helt stille her nå. I trappehuset høres ikke larmen fra byggeplassen, bare små knepp mot vindusruten fra en gren i treet utenfor.

I morgen kommer Benjamin til å gå bort til trikkeholdeplassen som ligger like ved der han bor, og sette seg på en trikk, og når han kommer til sentrum, må han skifte trikk. Han skal av på holdeplassen like her borte. Det er meldt sol i morgen, og når han er ved porten, løfter han hånden og trykker fingeren mot ringeklokken, og etterpå kommer han kan hende til å ta to og to trinn opp trappene til tredje, til leiligheten i etasjen over der det var hull i veggen, for å besøke meg; hun som kommer til å stå foran ham med røde hender og se på ham og kanskje smile for bredt eller snakke altfor fort fordi det ikke lar seg gjøre å bare stå helt vanlig rett opp og ned foran ham.

Jeg har ofte sett på ham, fulgt etter ham. Jeg tror ikke han har merket det. Han er vakker, som sin far, med denne kraftige hårmanken. Ørene hans er store og nesten gjennomsiktige, og noen dager ser det ut som om solen skinner gjennom dem. Men det er ikke derfor han skiller seg ut fra de andre barna. Han er merket med noe, jeg tror ikke det er alvorstegnet som gjør det, det er noe annet, en slags verdighet som han ennå ikke vet om selv. Man kan se det i øyepartiet, han ser voksen ut akkurat rundt øynene, mens resten av ansiktet er et barns. Kanskje kommer han aldri til å vite at han har dette draget, og om noen bemerker det, vil han bli forlegen, kanskje senker han blikket, og et skakt smil vil vise seg i ansiktet hans.

Jeg har sett på ham fra bak treet utenfor skolegården hans, det er et stort tre, en bøk med ru bark, og når han har gått fra skolen, har jeg av og til fulgt etter ham. Noen ganger går han omveier, eller langs stien i skogholtet like ved der han bor. Han bøyer seg ned og plukker opp ting han finner. Det er en stein der inne, en stor stein han står og lener seg mot, bare står der og hører kanskje suset fra bilene som kjører langs skoleveien og noen barn som roper. Er det på grunn av de andre barna at han tar av fra veien? Jeg har vært redd for hvordan det går med ham. Han har nettopp fylt ti, og hele høsten har han plukket med seg vingefrukt fra lønnetrærne på vei hjem fra skolen. Han har ikke limt vingefrukten på nesen som de andre barna. Han har sittet i vinduskarmen og latt dem falle og sett på dem dale langsomt ned til bakken med et helikopters bevegelser. En etter en. Om nettene lyser det fra globusen jeg ga ham i bursdagsgave. Man kan se det fra fortauet på den andre siden av gaten for der han bor, det dempede blå-grønne lyset.

Publisert 14.08.2006
Tekst: Hanne Ramsdal
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...