Gaute Heivoll, f. 1978. Oppvokst i Finsland utenfor Kristiansand. Utdannet ved forfatterstudiet i Bø. Debuterte med prosaboken "Liten dansende gutt" (Tiden, 2002). Fulgte deretter opp med romanene "Omars siste dager" (Tiden, 2003) og "Ungdomssangen" (Tiden, 2005). Kommer til høsten med en diktsamling.

Dikt

(Hentet fra "Kjærlighetsdikt på bunnen av elva". Utkommer høsten 2006.)

Grantoppene i tåke
denne kvelden
du skal komme.
Kirker reist
tett som piggtråd, en menighet
av skygger. Guds hår i jord og vind.
Kråkene på tunet:
fortvilte mødre
over en slagmark
noen sekunder
før de får samlet vingene.
Det båtforma
nebbet hakker i eplene
høstens forlis
sommerens rekved
butter mot greinene
i askekronen. Jeg ser
naboens barn falle på kne
og krabbe inn i avløpsrøret
som ennå ikke er lagt
i jorda. Når gutten kommer til syne
krabber jenta inn
den andre åpningen.
Alt i en slik fart
at ingen av dem vet
hvem som er den første
og hvem den siste
tilslutt. Denne trygge
forvirringen
helt til regnet kommer
sammen med det hjelpeløse
mørket nå i august. Det plutselige myke
smekket av ei bildør
på baksiden av huset
uten at jeg hørte
du kom.
Kråkene letter og
seiler uten styring mot skogen
som svarte prester
jeg husker
fra en barndom. Når døren åpnes
rykker asketreet
et skritt nærmere stolen.
Fra den rustne slåmaskinen
med halen til værs
og en hvit krans i pelsen
smyger katten med klumpen
av unger i magen
perfekt inn det svarte
hullet. Til gutten og jenta
som venter der.

* * *

Vet ikke hvorfor
jeg tenkte på håret
ditt, eller snarere
hårstrikkene dine
som du aldri finner
når du trenger dem.
Om morgenen
mens jeg ennå svever
i drømmens komethale
og ser deg
endevende skuffene,
haugene med klær
eller søppelkorgen.
Strikkene dine
har en tendens til
å sette seg fast
inni klærne;
i halslinningen
i en genserarm
i en brystholder,
forvridde som om
de har strittet i mot
og så gitt opp
uventet eller kalkulert.
Av og til hender det
at jeg finner et strikk
på bunnen av kofferten
mens jeg sitter
i en ventehall og leter
etter den svarte notatboken.
Formet som et åttetall
eller bare jevnt
rundt ubrukelig som et hull
i luften. Jeg kan holde
det opp foran meg
og se alle gå
forbausende uanstrengt
tvers gjennom
hullet. Det hender også
at du spør meg:
skal jeg gå
med eller uten
strikk i dag?
Og plutselig
avhenger alt
av svaret mitt.
Alt som er
foran oss
og alt jeg nesten
hadde glemt. Alt
jeg trodde
skulle være så enkelt.
Skal håret henge fritt i vinden
eller skal det forme seg
som en hjelm om hodet.
Skal jeg ta
den blå døren til høyre.
Svinge ned
Festningsgata. Vente
på bussen. Eller
fortsette. Haste
i retning domkirka.
Gå på rød mann
eller stå
med hamrende
hjerte og vente
på den grønne.

Publisert 15.06.2006
Tekst: Gaute Heivoll
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...