Lina Undrum Mariussen, f. 1980, masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved NTNU. Gikk forfatterstudiet i Bø 2003/2004. Er nå elev ved Textsamtale-kurset ved Litterär gestaltning (Universitetet i Göteborg).

Halvgodt & blandet

Antologi: Urblå natt
Bidrag av Håkan Sandell, Eirik Lodén Ronny Spaans, Annika B. Myhr, Bill Coyle, Serge Van Duijnhoven, Ulrikka Gernes, Mikolaj Orlinski og Anders Ödman.
Carl Forsbergs Bokförlag, 2005

Når jeg en sjelden gang kommer over moderne lyrikk som anvender tradisjonelle, litt pompøse eller gammelmodige vendinger, samt rim og faste metriske mønstre, oppfatter jeg det gjerne som litt utdatert. Kanskje som et romantisk, men unntaksvis forsøk på å gjenopplive gamle former, eller helst som et ironisk uttrykk i samtida; at lyrikeren dukker opp mellom linjene og gjør seg synlig: "jeg bare tuller, altså."

Derfor er det med overraskelse at jeg oppdager at det sia ti år tilbake finnes ei litterær gruppe forholdsvis unge mennesker som kaller seg retrogardister. Når jeg leser forordet i deres nyeste antologi Urblå natt, oppdager jeg at disse menneskene hevder at de benytter seg av nettopp slike former og stiler som jeg trodde var avleggse, mens de samtidig hevder at de ikke tuller. Sia bevegelsens oppstart i 1995 har de rukket å publisere poetikkskriftet Om retrogardism (Håkan Sandell og Clements Altgård, 1995) og tre antologier: Från ormbädden (2000), Metro Nord (2002) og nå i år altså Urblå natt. Bidragsyterne har primært tilknytning til det retrogardistiske miljøet i Oslo, de fleste er svensker eller nordmenn, men på lista finner vi også danske Ulrikka S. Gernes, amerikanske Bill Coyle, polske Mikolaj Orlinski og nederlandsk/belgiske Serge van Duijnhoven, som her har blitt tolket om til henholdsvis svensk eller norsk.

Det er på et vis modig, tenker jeg, å være ung poet i dag og ta åpent avstand fra ironien. Det kan være sunt med litt alvor, endelig, etter et par tiår man godt kan kalle "den ironiske tidsalder". Johan Lundberg påpeker i sitt forord til Urblå natt at en grunnleggende ironisk holdning raskt kan ende opp med kunstnerisk feighet. Retrogardismen har som mål å våge mer, noe som innebærer å utsette seg for større risiko:

Till skillnad från så mycket annan samtida poesi vågar man sig upp på den linan utan ironiernas helgarderade skyddsnät under sig. Och just strängheten, de storstilade ambitionerna och den höga fallhöjden är alla förutsättninger för att poesin skall laddas med den sprängkraft som ånyo kan göra den giltig i samtiden. (s. 15)

En annen form for feighet, hevder Lundberg, ligger i fragmentformen som har hatt en vesentlig - og kanskje overdreven - stilling innafor moderne lyrikk: "Att ingenjörsmässigt stycka upp språket är inte tillnärmesvis så svårt som att försöka bygga upp ett poetisk språk..." (s. 10, min utheving) Dette er noe jeg kan være enig i: Det er jo ikke til å unngå at man i det lange løp blir lei av mange samtidspoeters evige insistering på det moderne menneskets krise og mistilliten til språket som et fungerende instrument for kommunikasjon. Det er altså med en viss lettelse jeg leser Lundbergs uttalelse om at retrogardismen vil bestrebe seg på det motsatte, nemlig:

...i riktning mot det episk sammanhållna och långsamt enhetsskapande. Också det för övrigt en motståndsstrategi i en tid av ökad jagupplösning och splittring. (s. 10)

Det er ikke godt å si hvordan jeg ville forholdt meg til diktene dersom de hadde stått alene, uten forordet og etterordet som antologien er utstyrt med. Når utgiverne mener det er nødvendig å gjøre eksplisitt rede for retrogardismens poetikk, er det muligens for å forberede leserne på hva de har i vente, og gjøre dem mer velvillig innstilt. Men forordet skaper også sterke forventninger til tekstene, og for min del ble det en skuffelse å lese diktene etterpå, fordi jeg syns at flertallet av dem ikke har klart å omsette i praksis de målene som er skissert opp i forordet. Det blir faktisk for mye prat og for lite ull.

Sjøl om retrogardistene framstår som ei gruppe med et felles overordna mål, utgjør Urblå natt ingen homogen samling av tekster. De spriker til alle kanter både stilmessig og tematisk, og det synes jeg er et sympatisk utgangspunkt. Man kan ikke forvente seg av en antologi at alle bidragsyterne skal gjøre like stort inntrykk på leseren; sjøl om man selvfølgelig leter etter høydepunkt på høydepunkt. Jeg ser på antologier som poser med Godt & Blandet; det er alltid noen biter man liker bedre enn andre. Imidlertid må man kunne forvente at når hver poet bidrar med bare noen få tekster hver, bør de være gode, og helst gi et representativt inntrykk av hva poeten ellers har å by på. I den sammenheng synes jeg de respektive tekstene i antologien virker for lite gjennomarbeida; her kunne det ha skjedd ei spissing. Det er for få tekster som virkelig imponerer, og helhetsinntrykket blir ujevnt og dessverre for tamt.

Inntrykket jeg får av å både lese antologiens forord, og Morgenbladets intervju med Håkon Sandell og Ronny Spaans (4.-10. november 2005) er at bruken av rim og metrikk er et av de mest sentrale kjennetegnene ved antologien. Når jeg sjøl leser Urblå natt, er det ikke disse virkemidlene jeg finner mest slående; det er slett ikke alle poetene som benytter seg av tydelig rim og metrikk. Langt mer gjennomgående trekk er referansene til eldre litterære verker, myteskikkelser, og den noe gammelmodige språkstilen. I tillegg preges tekstene av de mange sammenstillingene av tradisjonelle og moderne bilder, det høye og det lave, det tragiske og det komiske, det trivielle og høystemte. Stilleiene i antologien er imidlertid svært ulike fra poet til poet. For eksempel gjør Ronny Spaans og Annika B. Myhr tydelig bruk av humoristiske virkemidler i sine dikt, mens en mer alvorstung, gjerne samfunnskritisk tone preger tekstene til blant annet Carl Forsberg, Ander Ödman og Håkan Sandell.

Det finnes flere spennende anslag i tekstene, som å dra inn tradisjonelle størrelser som himmelen og helvetet slik Håkan Sandell gjør, og kombinere disse bibelske motivene med et moderne språk, som i beskrivelsen av Maria og engelen Gabriel i sin "Diptyk över Marias bebådelse och Lucifers uppresning":

Gabriel insisterar men Maria värjer sig,
den behagliga ängeln i sin narkotiska skepnad
är halvt läkande halvt en droglangare
av ljusa förhoppninger og djuprotade begär. (s. 19)

Jeg har også sansen for denne beskrivelsen av oppstigningen fra Helvete:

Vingarna smidiga som flammor, som graffitti (s. 20)

Ordvalget 'graffitti' er forfriskende og overraskende, og jeg har vel aldri sett engelen Gabriel beskrevet i narkotiske metaforer tidligere. Det virker lovende, denne blandingen av det høye og det lave, moderne og urgamle, og den til tider overraskende bildebruken. Men velvilligheten min stanser også her. Det legger seg ubønnhørlig noe pompøst og tungt over diktene til Sandell, og det skaper et unødvendig pretensiøst preg.

Annika B. Myhr tar sikte på å gjøre poetiske beskrivelser ut av et besøk hos tannlegen, noe som bekrefter tesen om at de mest trivielle hendelser kan brukes til kunstneriske formål. Men jeg spør meg sjøl om hvor tekstens grense går mellom å være humoristisk og å være latterlig? Jeg blir ikke overbevist av forsøkene på å danne treffende metaforer. For eksempel idet dikt-jeg'et hyller tannlegen ved å si:

"Du restaurerer mitt Akropolis.
(Jeg frykter allerede minnet om at Rom skal falle.)" (s. 48)

I mine øyne blir dette for påtatt humoristisk/høystemt, og derfor platt. Intensjonen bak metaforen (Akropolis = hvite tenner) kan være å skape underliggjøring, men her trenger teksten noe ytterligere for å fungere. Mikolaj Orlinskis dikt "Carolus Johannes' Prospekt" utøver på lignende måte en desautomatiserende effekt på leseren, men overbeviser mer, fordi det skjer mer avslappet, uten et jag etter å imponere leseren. Teksten drar en forbindelse mellom det dagligdagse gatebildet på Karl Johan i Oslo, og kongen som i sin tid ga sitt navn til gata - i dag er han en glemt størrelse ingen lenger bryr seg om. Orlinski vekker leserens bevissthet om mannen bak navnet, og gjør slik tradisjonen mer levende.

Ronny Spaans beskriver i diktet "Om turen over Sognefjellet" et ungt elskende par som på vei over fjellet med bil har stoppa for å ta seg en hyrdestund. Det blir en komisk start på det hele:

"Pass på, no blir vi kanskje mor og far",
kjem det frå deg med angst og gru i stemma
for posen som heldt trolldomskrafta inne,
kondomet, vesle elsk-kokongen, sprakk! (s. 28)

Jo da, dette fungerer, elsk-kokongen er et morsomt ord, og den gammelmodige verseformen bidrar til å øke humoren. Rytmen ligger godt i munnen; et jambisk trav som ved verselinjenes utgang avsluttes med først mannlig, to ganger kvinnelig og til slutt igjen mannlig rim, som på kiastisk vis avrunder denne bolken. SÅ forventer jeg meg imidlertid at det fortsetter slik videre i diktet, for å holde stilen, men dette skjer ikke, noe som er en stor skuffelse. Neste tekstparti går som følgende:

Når gudane ser vi nektar deira vidunder
og bryr oss berre om gleda og ekstasen
og ikkje frukta der ho ligg og ventar under,
så hemnar dei seg på utspekulerte måtar.

Her gjenfinner vi slett ikke den jevne jambiske rytmen, og den elegante mannlig/kvinnelig-rimformen fra den første bolken, har diktet gått bort fra her. Ganske enkelt skurrer dette stygt i mine ører, og jeg spør meg om poenget med dette grepet; å starte med en fast rimstruktur og metrikk uten å følge den opp. Som følge av dette klarer jeg ikke å ta Spaans bruk av form på alvor; enten bør det være gjennomført godt, eller så kan det jo for all del være dårlig, men da må det ligge et poeng bak, og være bevisst dårlig, og nettopp dette blir jeg usikker på. Er det et grep eller en glipp?

Bruken av humor i diktet er tydelig nok i motivet: Et ungt par som haster gjennom et vakkert naturlandskap for å få ut resept på angrepille hos legen. Tekstens problem er at komikken smitter over på formen, men den haltende rytmen blir mest pinlig. Jeg leter etter en løsning, tar mine ironiske detektivbriller på, og tenker: "Hm. Det må være et poeng her, med at rytmen halter, metrikken faller sammen. Aha! poeten ønsker å undergrave eller gjøre narr av den tradisjonelle verseformen!". Men dersom dette skulle stemme, så har jo Spaans gått på tvers av retrogardistenes målsettinger om å 1) løfte opp tradisjonelle metriske former, og 2) unngå å helgardere seg med et ironisk sikkerhetsnett under seg. Da kan jeg ikke forstå annet enn at Spaans' dikt faller til marka, og slår seg kraftig.

Når det er sagt, må jeg berømme Spaans for kreativiteten ved å sette eldre myteskikkelser inn i moderne scener, idet Orfeus i neste dikt stopper for å fylle bensin. Dette har jeg aldri sett før, til tross for at så godt som alle lyrikere forholder seg til Orfeusmyten på et eller annet vis. Likevel holder det ikke alltid med artige påfunn som overrasker leseren; det jeg opplever som problematisk med mange av tekstene er at poetene synes å ville så mye og har en mengde fiffige ideer, som de dessverre ikke lykkes i å ikle en overbevisende form. Når språket ikke er godt nok gjennomarbeida, mister de gode ideene potensialet til å løftes opp og imponere.

Kanskje sier det noe om tillærte forventninger, når jeg har større sans for det tradisjonelle preget i kombinasjon med mer alvorlige temaer. Etter min mening lykkes nemlig Carl Forsberg bedre enn for eksempel Spaans og Myhr i det å finne en troverdig tone og balanse mellom form og innhold, idet han retter samfunnskritiske skyts mot flere hold i langdiktet "Moder Europa". Her får blant annet det innadvendte, sjølgode universitetsmiljøet unngjelde, og diktet uttrykker en skuffelse over at Europa ikke lenger er den sentrumsaksen verden dreier seg om. Jeg'et som opptrer i teksten inntar en seerrolle, med en autoritet til å varsle og opplyse oss lesere om Europas tilstand. Et slikt grep kan fort virke romantisk, men jeg synes det fungerer her. Diktet påpeker den eksplosive opprørskraften som ligger i de økende forskjellene i levestand mellom de som er i besittelse av, og de som mangler, sosiale posisjoner, og disse verselinjene er uhyggelig tidsaktuelle, sett i lys av hva som har foregått av opptøyer i Frankrike de siste ukene. Diktene kunne stått som direkte kommentar til disse hendelsene:

...utan någån nobless grandeur
Kläs politiker och krämare och furstar
I samma mörke, pansrade kostymer.
I gengäld värkar fallet desto längre:

Till förstäder, armeerna av icke önskade -
Här doftar ett förlorat framtidshopp,
Något lättantändligt, explosiva ängor -
Men också av en skönhet pressad fram ur sten.
Kanskje är det här den nya kartan ritas,
Eller vägen ur en nedåtgående spiral?
Vad som helst, såhär vill ingen leva... (s. 39)

Det er godt å lese et dikt som klarer å være samfunnskritisk uten å henvende seg slitsomt oppfordrende til leseren. Jeg liker også Bill Coyles årstidsdikt ("I en magisk cirkel"), som er blitt tolket til svensk av Sandell. Han må få en del av æren for godt håndverk, sjøl om jeg ikke har noen originaltekst å sammenligne med. Språket flyter godt og rytmen integreres i teksten uten å bråke. Dette gjelder også tekstene til Anders Ödman og Serge van Duijnhoven, som viser god språkfølelse.

Mitt helhetsinntrykk av Urblå natt er altså blandet. Jeg hilser velkommen lyrikk som baserer seg på tillit til språket og som våger å være kulturelt, språklig og historisk vidtfavnende; jeg takker og bukker for dikt som handler om noe mer enn triste mennesker i en livskrise; jeg kan la meg overraske av uventa bildebruk og kombinasjon av moderne og tradisjonelle momenter i språkstil og motiv. Men litt for ofte gir denne boka meg følelsen av at poetene prøver for hardt å gjøre inntrykk eller være morsomme, slik at tekstene ender opp med å uttrykke usikkerhet. De tekstene som fungerer best er de som anstrenger seg mindre, kanskje fordi poetene bak har en større håndverksmessig trygghet. For at retrogardismen som litterær bevegelse skal kunne tas på alvor må den enkelte retrogardist ta lærdom av dette: være konsekvent i bruken av virkemidler og jobbe mer for å realisere poetikken sin i tekstene. Hvis ikke ender de opp med å kaste skam over de virkemidlene de påstår at de er tilhengere av, og da er det lett å stille dem opp mot veggen og anklage dem for å være useriøse poeter.

Publisert 16.11.05
Tekst: Lina Undrum Mariussen
Redigert: Brynjulf Jung Tjønn
Korrektur: Thomas Marco Blatt
Godkjent: Jung forlag DA

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...