Litteraturmagasinet *Jung* utgitt av Jung Forlag

romanutdrag
28. april 2005

Tomas Espedal, f. 1961. Forfatter. Har utgitt en rekke kritikerroste bøker. Siste utgivelser er romantriologien "Biografi (glemsel)", "Dagbok (epitafer)" og "Brev (et forsøk)" på Gyldendal.

Romanutdrag (Åpningen av "Brev (et forsøk)")

Første gang jeg sloss var i en buss. Bakerst i bussen, på setet mot midtgangen med en hånd på hvert av stolsetene foran, satt en full jypling på min egen alder og sa fitte til hun som var min første kjæreste. Hun var fjorten år og ren som en blomst, jeg vet ikke hvilken. Jeg slo raskt og hardt, traff munnen og kløvde underleppen. Hodet beveget seg som når man slår en dukke eller sparker en blomst. Såret åpnet seg, det foldet seg ut. Jeg slo uten opphør mot øynene, de lignet mine, nå var de deflorert og knust: jeg trengte inn i dem, jeg tvang meg inn i øynene og så meg selv. Der sto jeg rasende og slo. Omfavnet ham med slag. Bet ham i kinnet, kjørte kneet av all kraft opp i skrittet, ingen jomfru lenger, heller ikke konfirmant; dette var dåpen. Innvielsen. Begynnelsen til noe gammelt og nytt. Jeg elsket å slåss. Slo albuen gjentatte ganger mot ansiktet. Som når man forsøker å knuse noe man vet det ikke er mulig å glemme. Jeg husker ansiktet. Jeg forsøkte å løsrive meg fra ham, klamret meg fast, nå falt han frem og ned på gulvet. Rullet over på siden, og idet han forsøkte å reise seg, sparket jeg. Jeg hørte nesen knekke, som når man brekker en kvist og river den løs fra stammen. Min far var bokser. Han slo med en gang jeg hadde stått opp om morgenen. Jeg kom inn i stuen, fra gutterommet, to raske slag mot magen, en forsiktig venstre mot hodet, etterfulgt av en lynrask høyre med flat hånd, den traff meg på kinnet, som et kjærtegn. Det suste i ørene. Jeg slo tilbake, ville slag mot min far. Han danset rundt i stuen, føttene frem og tilbake som trommestikker. Vi danset. Han pustet gjennom nesen, en voldsom rytme, fintet og slo, dukket og svingte, sommerfugl og bie. Jeg kunne kjenne lufttrykket fra hendene, slagene var ufarlige; de kunne drept en mann. Nå ble han tungpustet og trøtt, vi gikk i klinsj. Han la de tunge armene rundt nakken min og hvilte. Jeg slo opp mot ansiktet, og dette likte han best av alt, at jeg traff ham, og at han tålte slagene. Han gjorde ingen motstand. Med årene og all treningen ble slagene mine hardere; jeg husker godt første gang jeg virkelig rystet ham. Det må ha vært en søndag. Min mor var hjemme. Hun sto på kjøkkenet, vi skulle spise frokost. Han løftet som vanlig hendene i en litt for lav guard, Cassius Clay, Muhammad Ali, han etterlignet den arrogante stilen, og det irriterte meg, at slagene mine ikke traff. Jeg presset ham opp i et hjørne, bak mot kjøleskapet, slo bort den lave guarden og langet av all kraft ut en høyre som traff ham over det venstre øyet. Han svaiet. Han sjanglet. Plutselig ble alt alvor. Han glemte hvem jeg var og gikk til angrep med slag som sendte meg rett i gulvet. Han sto over meg, ansiktet var fullstendig forvandlet; jeg har aldri sett ham så vakker. Han var ikke lenger min far. Han var seg selv. Han hadde slått ned en motstander: jeg lå på gulvet og så opp på denne mannen som triumferte. Det er mandag. Jeg sitter bak skrivebordet, ser ut vinduet, skriver. Venter. Postbilen kommer, som vanlig, klokken halv tolv. Jeg venter, slik jeg alltid gjør, til postbudet har lagt posten i kassene på fellesstativet, før jeg reiser meg for å gå og hente posten. Jeg vil ikke forstyrre budet i postfordelingen. Jeg venter til han er kjørt, kanskje skyldes det frykten for berøring, i alle fall setter jeg stor pris på avstanden det er mellom brev og mottaker. Brevet ligger i postkassen. En stor, brun konvolutt, nærmest en pakke. Den inneholder en bunke tettskrevne ark med en stiv og gammelmodig håndskrift, den samsvarer ikke med innholdet, som er urovekkende. Neste gang jeg sloss, var det lille julaften; jeg sto og holdt rundt Anne, vi kysset, det snødde. Hun hadde en hvit pelslue over det røde håret. Vi ventet på bussen. Noen klappet meg lett på skulderen, og da jeg snudde meg, ble jeg truffet av en stein like under øret. Huden sprakk, det rant blod ned på den hvite skjorten. Det irriterte meg, jeg hadde en ny, hvit skjorte. Jeg slo med en villskap og et raseri som jeg, inntil da, ikke visste at jeg hadde. De var tre kamerater, gutten jeg hadde brukket nesen på, han holdt en stein i hånden. Jeg ble slått i bakken. Det snødde, alt var lydløst og mykt. Jeg lå nede, så meg omkring, hvor var det blitt av Anne, var det ingen som kunne hjelpe meg, jeg trengte hjelp. De hadde begynt å sparke, var utålmodige, hadde ventet lenge. Jeg kunne kjenne utålmodigheten deres, redselen for at de ikke ville rekke å skade meg. Jeg gjorde det jeg kunne for å beskytte nesen. De sparket mot hodet og brystet. Nesen var min stolthet. Nesen var min blomst. Jeg rullet rundt, ble sparket i ryggen og nakken; jeg ville for alt i verden ikke brekke nesen. Men disse guttene var ute etter nesen min, det visste jeg. Kanskje var det derfor jeg begynte å gråte. Det ergrer meg, selv nå, når jeg skriver dette og tenker på slagsmålet, at jeg begynte å gråte. Jeg kan ikke huske at det gjorde ondt. Jeg brakk to ribbein og knuste en tann, øynene ble lukket, munnen sprakk, men jeg gråt fordi jeg var redd for å knekke nesen.



Publisert 04.05.05

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...

Copyright © 2000-2006, Jung Forlag. Ta kontakt med oss! Sist endret 28. april 2006.
Bakgrunnsmønster av Lene Nyborg Jensen