Ellisiv Lindkvist, f. 1973 i Dyrøy, Troms. Dramatiker. Går Forfatterstudiet i Tromsø. Tidligere publisert i Cappelens "Signaler".

Fem tekster

Lappen

Den håndskrevne adresselappen du mottok og aldri benyttet deg av, aldri skrev du noen ord, ringte eller endatil kom på besøk, du var invitert, kulepenna hadde skrevet i all hast på en lapp han hadde gitt deg. Det var på toget nedover mot København, han bodde i Stockholm, han likte deg, men du lot ham ikke skrive adressen rett inn i boka di, du lot ham skrive på en lapp du tok imot lappen og puttet den kanskje i veska. Han hadde barn, barnet likte deg, la sin elsk på deg uten at du gjorde noe for å oppnå dette. Du reiste sammen med ei venninne og det var tydelig at både far og datter likte deg bedre enn venninna di. De ville ha kontakt, de ga deg adressen sin på en lapp. Du stappet lappen fraværende i veska og glemte den der. Hadde du tatt bedre vare på lappen kunne du ringt ham året etter, da du skulle samme vei, du så etter i boka, selv om du husket at du ikke lot ham skrive der, du lette, men fant ikke lappen. Du ringte venninna di og spurte, men hun hadde aldri fått adressen hans. Du var i Stockholm og tenkte på ham. Du reiser igjen til Stockholm mange år senere og husker fortsatt det flyktige møtet på toget, kanskje er det han som sitter på kafeen du går inn i, men du ville ikke kjenne ham igjen; kanskje kunne dere blitt sammen, du ville flyttet til Stockholm, du ville vært som den kvinnen du nå ser gjennom vinduet, hun besitter Stockholm, hun forsvinner raskt rundt hjørnet, da ville han som sitter der, mannen din, reist seg og løpt etter deg, han ville nådd deg rundt hjørnet og du ville blitt med ham inn igjen. Du mistet den lappen.

Kysset

Han er en så vakker at jeg ikke tør se på ham. Han er ikke for meg. Han er en av dem. Han tilhører en annen klasse. Når han likevel flørter med meg tør jeg ikke svare. Han tar feil, jeg er ikke den han tror. Jeg blir nervøs; hva vil han meg? Så stopper han meg i gangen mellom toalettet og stua. Plasserer en hånd på hver side av hodet mitt. Blender meg. Fanger meg. Vil åpenbart kysse. Jeg lukker øynene. Lar det stå til. Når jeg åpner dem er han blitt en frosk. For en lettelse! Nå tør jeg være sammen med ham. Jeg kan alt om frosker.

Ikke urimelig

Jeg er ikke urimelig, sier jeg. Så lenge du har jobb, leilighet og bil. Så lenge du har penger, betaler regninger, mat og øl. Så lenge du handler mat, lager mat, vasker opp, rydder, støvsuger og vasker golv. Så lenge du maler, snekrer, henger opp lamper og pusser opp. Så lenge du masserer meg, trøster meg, gir meg komplimenter og orgasme. Så lenge jeg får bestemme hvor skapet skal stå og du flytter det dit. Så lenge jeg får bestemme hva du skal ha på deg, hvilke fester og konserter vi skal gå på. Så lenge du ikke er sjalu selv om jeg flørter, danser, snakker, kysser eller ligger med andre. Så lenge du aksepterer dette vil jeg elske deg slik du sier du elsker meg betingelsesløst og gjør alt for meg. Jeg bare setter opp noen få og enkle kjøreregler. Jeg er ikke urimelig. Jeg elsker deg jo.

Snøen er så stille

Det har skjedd noe med nøklene mine som gjør at jeg tar en drosje direkte til ham. Jeg begynner å åpne skjorten hans uten å ta av meg yttertøyet først. Han spør om jeg vil ha en konjakk. Jeg spør om han har whisky, han sier nei. Jeg sier hva slags mann er du som ikke har whisky. Han spør om det er det det kommer an på nå. Jeg legger en hånd i skrittet hans og sier at det er slett ikke det det kommer an på. Han spør om jeg ikke skal kle av meg. Selvsagt skal jeg kle av meg, sier jeg. Vil du ikke ha en konjakk? Selvsagt vil jeg ha en konjakk. Han går for å hente og spør om reisen gikk bra. Jeg kler av meg kåpa; sier at det er så stille ute i byen. Snøen demper alle lydene. Det er få mennesker der ute. Man skulle nesten tro det var jul. Det er jul, sier han og rekker meg konjakkglasset. Du har ikke fått julegave av meg, sier jeg. Du er jo her nå, sier han. Jula er nesten over, sier jeg. Det er nyttårsaften i morgen, sier han. God konjakk, sier jeg. Rekker ham glasset mitt for å kunne ta av meg støvlettene. Rémy Martin, sier han. Vi går bort til vinduet og ser på byen. Langt unna kan vi høre noen klokker som ringer.

Dikt igjen

Du har lyst til å skrive dikt igjen, fordi diktet er det eneste som bruker språket for språkets egen del. Diktet tyr ikke til enkle løsninger for å tekkes en historie. Du har lyst til å skrive dikt, fordi diktet er noe tidløst, likevel nesten anakronistisk i sin ikke-salgbarhet. Du har lyst til å skrive dikt, fordi diktet nekter å ha noe med det gjennomkommersielle samfunnet å gjøre. Diktet er et fristed. Diktet er et pusterom. Du har lyst til å skrive dikt igjen, fordi diktet i sin langsomhet insisterer på sin egen nødvendighet. Diktet lever i sin egen verden der alt kan skje. Diktet er ikke vanskelig, men forbausende enkelt. Diktet er lyrisk, diktet er konkret. Diktet er abstrakt, diktet er praktisk. Diktet er tenkende, diktet er belest. Diktet er seigt, diktet er motstandsdyktig. Diktet er vakkert, diktet er morsomt. Diktet er irritert, diktet er voksent. Diktet er krevende og glad i en fest. Diktet får aldri nok og tar ikke et nei for et nei. Diktet følger etter deg når du går ut på gata. Diktet skriker, roper og gjør narr av deg. Jaså, du har ikke tid, roper diktet, du har faen meg aldri tid lenger. Diktet skråler som en full mann og du er flau på diktets vegne, diktet faller døddrukkent om på gata og du tenker at det er til pass for det, men så tar du ikke sjansen på at noe skal skade diktet, du er redd for det. Derfor går du tilbake, akkurat for seint til å redde det, diktet blir påkjørt, bilen kjører videre som om den ikke merket noe. Du må plukke opp diktet, samle det sammen og ringe etter ambulanse. Du kjører med diktet på sykehuset og etter åtte timers venting får du høre at operasjonen var vellykket. Diktet lever.

Publisert 28.04.05

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...