Endre Ruset, født 1981, forfatter, fast frilanser i Morgenbladet og fast bidragsyter for jung.no.

Diktets brukervennlighet.

Den 16. Juni skrev Andreas Wiese artikkelen "Skriften på veggen" som omhandler og kritiserer norsk samtidslyrikk. Han spør: Hvorfor opprettholder vi et system for distribusjon, gjennom innkjøpsordningen, og salg av tynne samtids diktsamlinger når ingen gidder å kjøpe eller lese dem? Diktsamlingens format, dens "48 fysisk real-eksisterende sider" er "en subsidiert enveisbillett ut i den offentlige glemselens ødeland."

Spørsmålet er velplassert. Norske lyrikkutgivelser selger ikke mye, ca. 700-800 eksemplarer av en bok er regnet som veldig bra. I tillegg kjøpes det inn ca. tusen eksemplarer til bibliotekene som leies relativt sjelden ut. Dette utgjør inntektene til en diktsamling. For en bokutgivelse sitter en forfatter av en diktsamling igjen med mellom femti til seksti tusen kroner. Dette er vel og merke om man får sin bok antatt på et av de store forlagene: Cappelen, Gyldendal, og Aschehoug og forlag eid av disse (Tiden, Kolon, Oktober). Gir man ut på eget forlag skal man ikke bare være en god forfatter. Man må også være en god konsulent, redaktør, økonom og markedsfører. Skal man melde en bok opp til innkjøpsordningen på eget initiativ må man betale ca. 8000 kr, og sjansen for å få den antatt er betydelig mindre. For å si det enkelt: Norsk poesi styres i bunn og grunn og av et par store forlag.

Fordi vi har såpass gode vilkår for poesi i Norge, mangler vi en underskog. Innkjøpsordningen garanterer for at de store forlagene kan gi ut bøker de ikke nødvendigvis trenger å tjene penger på. I Sverige og Danmark er det annerledes. Inntektene på en smal bok er vel litt i overkant av en tidel av det norske forfattere får. Dette har ført til mange småforlag og påfunn. I Sverige har slam-poesien stått sterkt i mange år, i Danmark kan du kjøpe små dikthefter av høy kvalitet på kafeer og utesteder (ca. 30 kr.). I Norge koster en samling i overkant av 200 kroner.

Wiese mener videre i sin artikkel at det ikke er lyrikerens og diktets feil at norsk samtidspoesi ikke når ut til folket. Det er diktsamlingen det er noe feil med, innpakningen, formatet. Løsningen er i følge han å samle norsk lyrikk i en katalog, og gjennom dette vil poesien gjøres mer tilgjengelig for hvermann. Med det bekrefter han også en fordom overfor lyrikken som sjanger. Fordi den er tynn og inneholder få ord, kan den presses sammen i et magasin. Det er en undervurdering av diktet som et enkeltstående kunstverk. Da ville det vært like sannsynlig å samle sammen alle smale romaner i et stensilert hefte.

Når man sier at lyrikken er smal, sikter man vel ikke til tykkelsen på bokryggen, men på innholdets tilgjengelighet. Dagbladet som kulturavis er selv med å stadfeste denne smalheten, noe poesianmeldelsenes spalteplass fysiologisk vitner om. Å legge skylden på norsk poesis utilgjengelighet på innpakningen er en smule naivt. Det knappe og lille formatet dyrkes hos mange norske lyrikere, men det finnes også andre tendenser. Blant årets utgivelser er Cathrine Grøndahl, Bertrand Besygie og Johann Grips diktsamlinger eksempler på mer åpne og kommuniserende dikt. Sammen med Hildegunn Dahle, Morten Øen og Helge Rykkja viser de en variert spennvidde innenfor den norske samtidspoesien. Lyrikkubben har de siste to årene presentert en årlig antologi med et utvalg av aktuell poesi; Poesi Nå. Signaler har vært et årlig utstillingsvindu av debutant og etablert litteratur. Disse eksisterer sammen med enkeltsamlingene. Antologiene gir leseren en mulighet til å sondere det norske poesi og litteraturterrenget, og derfra orientere seg videre til det de finner interessant.

At diktsamlingen kun har funksjon som en meritt innenfor et lukket litterært system er en snartenkt påstand. Diktsamlingen er meritterende slik enhver bok er meritterende, om det så er roman, novelle, fagbok etc., på samme måte som det er meritterende å gi ut en cd, skrive i en stor avis. At man entrer visse miljøer gjennom disse publikasjonene er en selvfølge. Når norsk lyrikk er et lite miljø, søker en seg naturlig dit hvor diktlesning og debatt finnes.

Man kan komme med mange påstander omkring norsk lyrikk. Noen vil si vi er for høytidelige: Vi ønsker at poesien skal være alvorlig og høyintellektuell, derfor kommer vi ikke publikum i møte gjennom å utelate virkemidler som humor, underholdning. Vi er rett og slett kompromissløse. På den andre siden kan en si: Poetene ønsker ikke at poesien og poetene skal være hoffnarrer; lage show, støy, og skrik fordi det tar fokus vekk fra diktet. En ting tror jeg lyrikerne er enige om; de ønsker å bli lest. At poesien er en idealistisk og sta sjanger skal en bare være stolt av. Diktsamlingen bør bestå. Det er et gode vi burde være stolte av. Hvordan diktet eksponeres og markedføres er opp til forlaget, forfatteren og mediene.

Publisert 31.07.2003

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...