Brynjulf Jung Tjønn, f.1980, er ansvarlig redaktør i Jung Forlag.

Spørretime

Innledning:
Jeg har intervjuet Pål H. Christiansen. Slik plasserer han seg selv i det litterære landskapet:

På en doven jernbanekafé. Jeg sitter og venter da Julio Cortazar brått dukker opp og setter seg ned ved bordet mitt. Han er blek og stille. Ved nabobordet sitter Richard Brautigan og spiser vann med gaffel. Ragnar Hovland har nettopp satt på en plate med Dr. Munk på jukeboksen. Nå står han og stirrer på tre malerier på veggen; det ene av Dag Solstad, det andre av Kjartan Fløgstad, det tredje av Jan Erik Vold. Alle i solnedgang. Et plutselig leven borte ved bardisken får alle til å snu seg: Det er Johan Borgen og Ernest Hemingway som har røket uklar om hvem som skal spandere den neste runden. Paul Auster forsøker å dempe gemyttene ved å kaste seg inn i et lengre foredrag om fransk poesi. Det er nå jeg legger merke til at noe skjer med Cortazar. Han gulper. Ut av munnen hans kommer en svart liten kanin.

La oss snakke litt om hvordan du begynte å skrive. Det har seg slik at du gikk på forfatterstudiet i Bø. Men hva var det som fikk deg til å begynne å skrive? Hva var drivkreftene?

Jeg begynte å skrive fordi jeg ville bli rik og berømt. Og ettersom jeg fremdeles verken er rik eller berømt, skriver jeg stadig. Men mellom oss sagt - her i det norske cyberlandskapet - så vokste trangen og ønsket om å bli forfatter til en livsnødvendighet: Jeg måtte skrive for å overvinne gapet mellom meg selv og den verden jeg var plassert ut i. Jeg var en forvirret vandrer i natt & tåke, og ut av tåken steg landskapet, husene, menneskene - når jeg skrev - og verden føltes som et meningsfullt sted å befinne seg, i hvert fall for en stund.

En positiv aura rundt litteratur og skriving i heimen gjorde det antakelig lettere å forfølge mine litterære ambisjoner. Jeg hadde en far som skrev mye da han var ung; dikt, epistler og leilighetsvers. Det meste kom ikke lenger enn til skuffen, men han la aldri skjul på sine litterære ungdomsdrømmer.

Du har en særegen måte å skrive på. Alle dine tre romaner består av små og korte kapitler som ikke nødvendigvis følger etter hverandre i kronologisk rekkefølge. Hvorfor har du valgt å skrive på denne
måten?

De små og korte kapitlene skyldes etter all sannsynlighet ren dovenskap. Min redaktør tror jeg løper fra tastaturet hver gang jeg har skrevet noen linjer, for å se på Hotell Cæsar eller slippe inn katten. Han har så rett så rett. Jeg er ustrukturert, utålmodig og gir opp fort.

Den første boken jeg skrev og ga ut, "Harry var ikke ved sine fulle fem", har et sitat av den sveitiske kortprosamesteren Peter Bichsel innledningsvis. Bichsel var en inspirator når det gjaldt kortprosaeksperimentene til bla. Jan Erik Vold og Dag Solstad for en mannsalder siden, og "Harry var ikke ved sine fulle fem" er en komposisjon av kortprosa blandet opp i en salat av ulike sjangre. Jeg innbiller meg at de korte sekvensene også i senere bøker skyldes en motstand mot å gli inn et mer tradisjonelt romanoppsett. Dessuten føler jeg at tekstsekvensene mister spenst og nerve når de blir for lange. Men jeg prøver stadig å skrive lengre kapitler, så jeg ser ikke bort fra at dette kommer til å endre seg.

Når det gjelder dette med kronologi er jeg ikke helt enig i din beskrivelse når det gjelder "Neer" og "Kongens Løv". "Neer" har en sirkulær struktur, og innenfor denne følger kapitlene etter hverandre i kronologisk rekkefølge. Poenget er at i byen "Neer" skjer alt om igjen og om igjen, men bare en gang i løpet av selve romanen. I "Kongens Løv" snubler handlingen seg temmelig rett frem fra A til Å, avbrutt av noen få montasjer, nemlig små sekvenser fra Thorbjørn Egners lesebøker.

Jeg forstår meg ikke helt på hovedpersonen Pusle i "Kongens Løv". Han går i bleier. I klassen hans lærer de om ulike bokstaver. Men samtidig skriver han særoppgave om norsk ferrolegeringsindustri! Forklar!

Mens jeg 1986 oppholdt meg i Bergen et halvårs tid, kom jeg over Witold Gombrowicz store roman "Ferdudyrke", som Gombrowicz selv karakteriserte som en anti-utviklingsroman. En av de tingene jeg ble fascinert av var hvordan personer i boken krympet og este i alder rett foran nesen min (ja, jeg er svært nærsynt). Senere ville jeg bruke noe lignende i arbeidet med "Kongens Løv", men på en slik måte at glidningen i alder ikke var så enkel å peke på. Hovedpersonen skulle være BÅDE et barn i bleiealder OG nesten voksen på en gang. Når det gjelder utvikling i "Kongens Løv", er alt snudd på hodet: Vanligvis drar barnet hjemmefra og ut i verden, mens far og mor blir igjen. I "Kongens Løv" blir Pusle værende igjen i barndommens løvfylte hage, mens alle andre forsvinner ut i verden.

Noe av det jeg føler kjennetegner deg er at du bruker litt simple/enkle karakterer til å fortelle verden om store og viktige ting/hendelser?

Jeg har ingen erklært målsetning om å skrive om store og viktige hendelser, heller det motsatte. Det du uttrykker nå er vel at tekstene berører deg på en eller annen måte, og det er jeg selvfølgelig glad for. At karakterene mine er relativt endimensjonale kan jeg skrive under på. Jeg ser på dem mer som typer som gjør sitt beste i det spillet jeg har satt i gang på papiret, enn som dyptpløyende psykologiske studier.

Denne måneden bidrar du med tekster fra et nytt prosjekt. Også her blir vi tatt med inn i et underlig univers. Humle og Honning er noen merkelige skapninger, eller?

Humle og Honning er to menneskelignende vesener, og oppfører seg tilsynelatende barnslig og rart. Sin barnslighet til tross; de er i høyeste grad kjønnsmodne og befinner seg i et minefelt - nemlig et kjærlighetsforhold.

Hvordan vil du beskrive ditt forfatterskap?

Lik uendelig mange andre forfatterskap: Oversett.

I Jung Forlag har vi tatt opp forholdet media/forfatter. Hva synes du om denne debatten?

Mistenkeliggjøringen av forfattere som kan turnere mediene er tåpelig. At forfattere står opp for bøkene sine og slår seg på brystet og bruker de knep som står til rådighet, er en god ting. Egen erfaring fra journalistikken har imidlertid lært meg noe om hvor lett det er å hoppe på det som har en sexy innpakning fremfor å grave litt ekstra etter noe mer spennende. En forfatter som mestrer mediene skriver ikke nødvendigvis gode bøker. Derfor må mediene også ta seg tid til å lete etter det gode.

Hva synes du om norskundervisningen i norske skolen, blant annet med utgangspunkt i det Marco Maru skrev i Februarlederen i Jung Forlag?

Når jeg ser tilbake på norskundervisningen fra min skoletid på 60-70 tallet, synes jeg beskrivelsen er passende. Jeg hadde lite utbytte av norskundervisningen, og satt på første pult på Oslo Handelsgymnasium og leste Landstrykertrilogien til Hamsun i timene uten at det ble oppdaget. Det var en voldsom avstand mellom undervisningen og min personlige opplevelse av litteratur. Tror ikke jeg skjønte bæret av et eneste dikt før lenge etter at jeg var ferdig med skolen. Skolen vekket ikke akkurat min interesse for poesi.

I dag har jeg inntrykk av at noen sider av undervisningen er mer inspirerende, blant annet er det blitt større innpass for kreativ skriving. Hvorvidt interessen for litteratur har økt av den grunn, vet jeg lite om.

Hva er den perfekte roman for deg?

Den perfekte roman er for øyeblikket ikke av det tykke slaget. Tykke bøker og små barn er en vrien kombinasjon. Som leser må jeg raskt fanges inn av en stemning for å orke å lese videre (noe jeg etterstreber også i egne bøker). Handlingen er derimot mindre viktig. En roman kan handle om akkurat hva det skal være - eller nesten ingen ting. Et språklig overskudd vil være et pluss, og humor. Men humor kan man finne i så mangt: Jeg kan bli riktig lystig av å lese Thomas Bernards bøker, pga. hans maniske skrivestil og herlige overdrivelser.

Kommer du noen gang til å skrive en perfekt roman?

Helt klart. Den neste romanen min skal bli perfekt. Eller den etter den. Eller den etter den igjen. Vi får bare holde på til vi lykkes.

Hva hadde du gjort hvis "Kongens Løv" hadde blitt oversatt til 12 ulike språk og solgt over en million eksemplarer?

Kjøpt et hus i et varmere land. Kastet stillongs og raggsokker og flyttet meg selv og familien til det nye huset. Sittet på altanen i vinden fra havet og tenkt på den gangen jeg var fattig og ukjent og hver morgen forbannet snøen og den norske vinteren fordi bilen stod fast og ungene kom for sent på skolen.

Og helt til slutt:
1. Veit du navnet på flere fugler som drar sørover om høsten?
2. Veit du om flere dyr som sover hele vinteren?
3. Hva gjør menneskene for å ruste seg til vinteren?
(s.81, "Kongens Løv")

1. Gjøk og sisikk. Trost og stær.
2. Bjørn. Grevling.
3. Hugger ved. Fyller olje. Går i solarium.

Publisert 05.03.2001

tilbake til fremsiden... | kommenter denne teksten...